Thomas ser på søppel

Den munnrappe sosialantropologen Thomas Hylland  Eriksen  har nylig fått utgitt ei bok om søppel.

Samtidig er Thomas som jurymedlem med på å gi Sofie-prisen til Tristram Stuart.  Dette er ingen tilfeldighet, for Tristram er ikke bare forfatter av ei bok om avfall, han er også kjent for  leve av andres søppel. I et berømt stunt har han matet  5 000 på Trafalgar Square, ikke   med   fem brød og to fisker, men med søppel fra matbutikker i nabolaget.

Stuart er en energisk aktivist som utrettelig retter søkelyset mot overforbruket i våre moderne velstandssamfunn.   Det er derfor ytterst prisverdig at Sofie-prisen tildeles ham samtidig som en ny runde med klager over matprisene i Norge summer gjennom mediene.

Sannheten er selvfølgelig at folk i Norge aldri har trengt å arbeide mindre for føda enn vi gjør idag.  Vi bruker bare 11% av inntektene våre på mat, men liksom de endeløse klagene over bensinprisene unnlater klagesangene over norske matpriser å ta høyde for lønnsnivået her til lands eller vår oljestøttede valuta.

Men det er ikke bare dette  boka til Thomas Hylland Eriksen  dreier seg. Den inneholder nok fakta om veksten i avfallsmengdene og ulike måter avfall har blitt og burde bli tatt hånd om på,  men boka er   hverken en politisk traktat med front mot overforbruk og ressurser på feil sted, eller ei lærebok med lange tabeller over  utviklinga for ulike typer avfall.

Hylland Eriksen  har en annen agenda. Han lurer på hva  som må til for at noe skal klassifiseres som søppel, og i sin gransking av dette  streifer han vidt og bredt omkring  i både tid og rom.  Kunnskaper om avfall i snever faglig forstand  danner ei ramme som forfatteren fyller med anekdoter og digresjoner og sper ut med relevante brikker fra sosiologisk og antropologisk faglitteratur.

Forfatteren tar for seg hvordan mennesker i ulike kulturer har ulike holdninger til det uønskede, og ulike forståelser av hvordan vi skal stenge det ute.  Ett eksempel er kroppslukt, som vi på den ene sida  ønsker å fjerne og på den  annen side ønsker å dra nytte av. Han skriver:

Man tar seg altså en dusj, fjerner kroppens sekreter og lukter med vitenskapelig grundighet, og så påfører man til slutt feromon-lukten som man nettopp har fjernet. Det virker nesten like meningsløst som om man skulle betalt penger for vann, når det allikevel er gratis i springen.

Og selvfølgelig er Hylland Eriksen klar over, som Framtiden i våre Hender ynder å påpeke, at folk som klager over at bensin koster 12 kroner literen, gladelig betaler 26  kroner literen for drikkevann på den samme bensinstasjonen.

Hylland-Eriksen  kaster sitt garn så vidt  at han vier et kapittel til informasjons-strømmene i internettets  og mobiltelefoniens tidsalder og bruker atskillig plass på å utforske hvorfor og  hvordan slike grupper som  sigøynere støtes ut av det gode selskap. Han  peker på at det er  klare likheter mellom våre holdninger til rumenske tiggere  og til uønsket epost.

Denne breie tilnærminga   gjør likevel at det sniker seg inn noen små detaljfeil hist og her. Professoren skriver for eksempel at ingen norske  busser  går på metangass, til tross for at dette i snart ti år har foregått i Fredrikstad. Slik skjemmer likevel ikke boka. Den er til å bli klok av,  eller snarere:  den er til å forstå i hvor liten grad det er klokskap som styrer våre handlinger –

Og for dem som brenner etter politisk handling mot overforbruk og sløseri kan denne boka også være til inspirasjon, om  ikke  like konkret anvendelig som boka til Tristram Stuart.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: