Vetlesen på villspor

Arne Johan Vetlesen

Arne Johan Vetlesen er kanskje den mest sentrale norske miljøfilosofen etter at Arne Næss gikk bort. Det er derfor grunn til å lytte når han analyserer bakgrunnen for dagens nyliberale hegemoni i politikk og samfunn. Dessto større er skuffelsen  når han i en større artikkel anklager sekstiåtterne for å ha ryddet vei for det nyliberale prosjektet, og går langt i å rehabilitere marxistiske løsninger.

Det er i tidsskriftet Agora, nr 1, 2011 vi finner Vetlesens artikkel, som i stor grad bygger på arbeidene til den marxistiske sosiologen David Harvey, en mann som også vies stor oppmerksomhet i resten av tidsskriftet. Hovedhensikten til Vetlesen er å vise hvordan markedsliberalismen har erobret sitt hegemoni i politisk og samfunnsmessig debatt. Han skriver derfor om hvordan økonomiske vurderinger er blitt den avgjørende og ofte den eneste målestokk for nytte i dagens samfunn, altså hvordan markedstenkning har blitt det dominerende politiske beslutningsgrunnlaget. Så langt, så godt. Der han svikter er i begge ender av situasjonsbeskrivelsen, og svikten er likeartet begge steder.

I sin beskrivelse av den politiske utvikling på sekstitallet faller Vetlesen ned i den breie åpne grøfta der «19868-generasjonen» ligger som en sekk full av filler uten navn. Det han åpenbart ikke har tatt høyde for er at de mange ulike tendenser som kom til overflaten i denne perioden ble framført av individer og grupper med ulike navn. (Vetlesen er født i 1960 og kan neppe ha personlige erfaringer å bygge på.)

Vetlesen er selvsagt ikke aleine om å mene at det viktigste som skjedde var at marxismen ble reformulert til en nymarxisme, av slike folk som Rudi Dutschke, men han overser åpenbart at pariseropprøret i 1968 var dominert av et ideologisk oppgjør med marxismen, ny såvel som gammel, et oppgjør som ble nedfelt i boka Den senile kommunismen av Daniel Cohn-Bendit. Det er ingen tilfeldighet at samme mann idag er en av de viktigste frontfigurene for den grønne bevegelsen i Europa.

De radikale tradisjonene fra sekstitallet føres videre i de grønne partiene. Harald Nissen og Hanna Marcussen er talspersoner for norske mdg

Vetlesen anklager sine navnløse sekstiåttere for å forrådt velferdsstaten, og siterer David Harvey på at «de nyliberale istemte de Marx- og Marcuse-inspirerte sekstiåtternes angrep på staten». Nå vil jeg gjerne understreke at det var anarkister og hippier som først og fremst angrep staten, og ikke marxister, men det får så være. Det viktigste er at Vetlesen og Harvey tror at «1968-opprørets idealer … ble kapret og vendt mot den eksisterende statens regulerende og intervenerende praksiser» . Dette er falsk historieskriving ved at samtidige konkurrerende holdninger framstilles som et historisk forløp, men det er også en grov misforståelse av innholdet i de anti-statlige holdningene blant sekstitallets opprørere.

Det var tydelig allerede på nittensekstitallet at velferdsstaten var iferd med å utvikle seg til et kontrollsystem som truet individualitet og kreativitet. Det var også tydelig at marxistiske og kapitalistiske samfunnsmodeller konvergerte på vesentlige punkter såvel i sitt fysiske uttrykk som i sin fornektelse av individuell autonomi

Når ikke dette er forstått blir det mulig å framstille kritikken som et forræderi, og å presentere en historieforståelse basert på lengselen tilbake til sosialdemokratiets mors-omfavnelse.

Vetlesen har levert mange gode og innsiktsfulle analyser av de økologiske krisene menneskeheten står overfor idag. Når svarene på disse utfordringene plasseres i det politiske landskapet later Vetlesen dessverre til å tro at håpet ligger i nok en nyoppusset marxisme.

Fra sekstiåtternes mangslungne opprør har det langsomt vokst fram en ny politisk bevegelse som opprettholder kritikken av staten, i såvel marxistisk som nyliberal tapning, og som nettopp tar den økologiske utfordring på alvor. Jeg snakker om de grønne partiene. Den grønne bevegelsen forener radikal kritikk av markedstenkning med grunnleggende skepsis til statlig overstyring. Det er i denne bevegelsens videre utvikling effektive svar på de sentrale politiske utfordringer må finnes, og ikke i pussing  på gammelt politisk sølvtøy, hvor kjært det enn  måtte være.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: