Åndsmakt mot voldsmakt

Det er sterkt å komme til Oslo ei uke etter terrorangrepet på regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Overalt i byen ligger det blomster og minnekort for de omkomne.

Langs det avsperrede området og rundt blomsterhavet ved domkirka står folk i taushet. Stadig kommer det folk med nye blomster.

Det er et mektig symbol Arbeiderpartiet har trukket fram, når de bruker sine valgkamp-roser som symbol på motstanden mot det verste politiske attentatet i Norge siden 1945. Utenlandske kommentatorer sammenlikner det med  flower power, hippienes gamle drøm om å erstatte vold med kjærlighet.

I mange av de gripende beretningene fra folk som overlevde slaktehuset på Utøya går det fram at de ba til Gud om at de selv og deres venner måtte overleve. I hardt pressede situasjoner dukker gjerne den åndelige dimensjonen opp. Selv ateister og agnostikere griper til høyere makter når døden truer.

Det var derfor helt på sin plass at årets amputerte Mela-festival fikk sterke spirituelle over- og undertoner. I stedet for tre dager med sang, dans og latter var det i år bare én dag, med musikk og appeller. Den første artisten var den pakistanske sufi-sangeren Sain Zahoor.   Han sang om at Gud ikke bor i templer, kirker eller moskéer, men i menneskets hjerte. En annen sufi-artist, Sher  Miandad Khan, presenterte det samme budskapet litt seinere.

Sher Miandad Khan

Sufienes tolerante mystikk og deres qawwali-sanger står i skarp opposisjon til den puritanske salafismen til grupper som Taliban eller  Al Qaeda , og sufienes helligdommer blir da også stadig angrepet av terrorister i Pakistan. De to pakistanske sangerne har derfor helt riktig bakgrunn for å trekke fram motsetningen mellom ånd og terror.

På Rådhusplassen fungerte det også bra med de almen-religiøse aspektene av rastafari-budskapet til Kymani Marley. Kymani har tilstrekkelig egenart til å bryte ut av skyggen fra sin berømte far Bob Marley, men brukte også flere av sin fars sanger som passet utmerket inn i dagens sammenheng.

I sangen One Love pekes det ikke bare på at vi alle deler én kjærlighet og ett menneskelig hjerte; Bob Marley som selv var utsatt for terrorangrep og som engasjerte seg strekt mot voldsbruken på Jamaica stiller det eksistensielle spørsmålet:

– is there a place for the hopeless sinner, who has hurt all mankind just to save his own ?

– et viktig spørsmål når vi skal behandle attentatmannen med større medmenneskelighet enn han viste sine ofre.

Og uansett hvilket navn du setter på det guddommelige nærværet –  Allah, Jesus, Shiva eller Jah Rastafari –  kan det være godt å stå i en stor folkemengde som klapper i hendene mens vi synger

Give thanks and praise to the Lord and we will feel allright.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: