Intet teselskap i Sirte

Det siste året har Midtøsten blitt rystet av en serie folkelige opprør mot størknede, korrupte og tyranniske regimer. Størst suksess har de stort sett unge opprørerne hatt i Tunis, der det i disse dager foregår demokratiske valg. I nabolandet Egypt klart man nok å avsette Hosni Mubarak, men de underliggende strukturene er fortsatt på plass, og det herskende militær-rådet later til å arbeide systematisk for å utsette eller forhindre dyptgripende endringer.

I Libya har det vært enda vanskeligere. Det folkelige opprøret mot Moammar Gaddafi utviklet seg til en borgerkrig der NATO ga militær støtte til den ene parten. Hos raddiser og revolusjontilhengere i Norge og andre vestlige land slo ryggmargsrefleksen inn. De tok avstand fra NATO og ble dermed støttespillere for Gaddafi-regimet i ord om ikke i handling.

For noen år siden så vi en tydelig parallell i den holdning de samme kretser inntok overfor Saddam Hussein. Da amerikanerne gikk til krig mot ham reagerte humanister, pasifister og menneskerettsforkjempere med et engasjert forsvar for et av forrige århundres mest brutale regimer. Fortsatt lever i folkedypet slike fraser som at «krigen mot Saddam var ulovlig». Mine irakiske venner med erfaring fra Saddams fengsler og torturkamre har liten forståelse for akkurat det argumentet.

I Irak som i Libya har det vist seg at hensynsløse diktatorer ikke gir seg uten kamp; eller som Mao Tse Tung sa det: «En revolusjon er ikke noe teselskap». Ironisk nok er det de varmeste tilhengerne av nettopp Mao Tse Tung som idag jamrer over Muammar Gadafis endelikt, slik de for få år siden klagde over den behandlingen den stakkars folkemorderen Saddam Hussein ble utsatt for.

Og mens vi snakker om revolusjonære tradisjoner kan det være interessant å se på selve skoleeksemplet på ofre for amerikansk bombing. Jeg snakker om Vietnam, et land hvis terrorregime under ledelse av Ho Chi Minh ble tiljublet av en hel verden. Når avisa Klassekampen i våre dager bruker side etter side på å avsløre overgrep begått av revolusjonære libyere, er det fristende å erindre hvor ivrig samme avis avviste alle antydninger om at det vietnamesiske kommunistregimet hadde noen form for vorter.
Det bør derfor ha interesse for flere enn meg å lese erindringene til den vietnamesiske kommunisten Ngo Van. Og det vil kanhende overraske mange at denne kommunisten tok skarp avstand fra det regimet vestlige Vietnam-demonstranter forsvarte så heftig. Årsaken er at Ngo Van tilhørte en annen retning innen kommunismen enn Viet Minh.

I sine erindringer skildrer han hvordan han og hans venner kjempet mot koloniregimet på 1920 og 30 tallet og hvordan de moskvatro kommunistene brukte alle midler for å skaffe seg hegemoni. I kampen mot rivaliserende revolusjonære bevegelser brukte Ho Chi Minh og hans medarbeidere mord, tortur og angiveri.

De fleste medlemmene av Ngo Vans gruppe ble drept, selv flyktet han til Frankrike i 1948. Der kom han i kontakt med revolusjonære grupper som kunne berette om stalinismens overgrep mot de revolusjonære i Spania, og parallellene var bare altfor åpenbare. Det var derfor med resignasjon Ngo Van kunne betrakte den europeiske ungdommens ukritiske omfavnelse av de vietnamesiske stalinistene.

Nå er det selvsagt ikke noe galt i å være kritisk mot NATO, eller å mislike  det norske stortings iver etter å støtte amerikansk utenrikspolitikk. Det jeg ønsker å kritisere er den naiviteten som kommer til syne hos dem som med høy røst kritiserer ufullkommenheten hos  opprørere i Libya, Egypt eller Syria, uten noen gang å ha løftet sin røst mot Muammar Gadafi eller Hosni Mubarak, enn si Saddam Hussein eller Ho Chi Minh.

Jeg for min del tror hverken på den perfekte revolusjon eller det perfekte teselskap, men jeg håper mine bløthjertede   venner snart får anledning til å gråte  også over Bashar Assad.

17 kommentarer (+add yours?)

  1. Anne M Skogland
    Oct 22, 2011 @ 09:24:21

    God morgen
    Jeg leste med interesse ditt blogginlegg. Befinner meg selv i den kategori av meningsfeller som synes det er problematisk med NATOs inngripen i Libya, og som reagerer på overgrep begått av revolusjonære. Samtidig har jeg en samboer som jublet over at NATO endelig trådte til i vår, som nok synes opprørerne ikke har noe annet valg. Han er selv fra Midt Østen og de daglige nyhetene fra Al Jazeera flimrer daglig og usensurert over hans/vår tv-skjerm. Han identifiserer seg selvfølgelig med opprørernes kamp, og kjenner på en helt annen måte enn meg – kulturens kamp og spilleregler. Jeg ser – med mine norske preferanser – noen grusomme tv-bilder som viser diktaturets krig mot sitt eget folk og de konsekvenser dette får for enkeltmenneskene i de respektive land, og skjønner etterhvert at dette er vanskelig å konsekvente meninger om. Det beste jeg kan tilføre i vår meningsutveksling på hjemmebane er å våge å ha flere tanker i hodet samtidig uten å miste det…

  2. Erling Skakke
    Oct 22, 2011 @ 17:32:29

    At Saddams terrorregime i Irak fortjente å bli styrtet, kan det neppe herske tvil om, men det er heller ingen særlig tvil om at USAs argumenter for invasjonen ikke holdt vann (ikke-eksisterende masseødeleggelsesvåpen). Det Irakske folk ser ut til å ha gått fra ett helvete til et annet. Begrunnelsen for NATOs mandat i Libya synes derimot reell nok, men Kadaffis endelikt gir sannelig grunn til bekymring.

  3. Jarle Fagerheim
    Oct 22, 2011 @ 20:54:24

    Det må vera mogleg å ha fleire tankar i hovudet på ein gong. Gadaffi vert ingen helt fordi NATO er etter han, men det er heller ikkje noko prov på at vestlege militærmakter har handla særleg klokt. Men fredsrørsla skulle ha vore langt tydelegare (og langt tidlegare) på banen med konstruktive alternativ til bombing og væpning av opprørarar. 15. juni kom ein representant for den afrikanske unionen med nokre usedvanleg djupsindige kommentarar i FN, som eg kan tilrå alle å lesa: http://another-green-world.blogspot.com/2011/06/african-union-says-libyan-bombing-must.html

    No får vi verkeleg vona at Libya ikkje endar i permanent borgarkrig, med potensielt endå fleire offer enn under Gadaffi-regimet. Eit steg i rett retning kunne vera å flytta støtta frå væpna opprørarar til det som finst av sivile og ikkjevaldelege grupper, og å la den afrikanske unionen sleppa til med sine ganske betydelege røynsler med forsoningsprosessar (jf. Burundi).

    PS. Eg kan tenkja meg at ein del venstreradikale som no er skeptiske til opprørarne, kritiserte Gadaffi tidlegare. Han samarbeidde jo ganske bra med vesten dei siste åra.

  4. Jan Bojer Vindheim
    Oct 22, 2011 @ 21:58:51

    Ikke alle opprørere kan være Gandhi. Dessverre. Jeg veit ikke om situasjonen i Syria, der NATO ikke har grepet inn, er vesentlig bedre enn i Libya. Kanskje er den det på noen måter. Demonstrantene i Syria jublet iallfall over nyheten om Gaddafis død. Gleden hos folk som danser på gatene i Libya er heller ikke til å ta feil av. Nå trenger Libyerne støtte til å bygge opp landet sitt.

  5. norskgoy
    Oct 22, 2011 @ 22:42:32

    Helt på poenget med artikkelen, men den «andre» siden lider noe av det samme. Der er det mye «arabere oppfører seg som dyr når de tok knekken på Gadaffi uten en skikkelig rettssak», mens man elegant glemmer hvordan rettssaken mot Bin Laden var.

    At diktatorer som blir felt møter en brutal endelikt, er noe en aldri må bli sjokkert over. De har selv spilt seg til den banehalvdelen der det er uungåelig.

  6. Erling Skakke
    Oct 23, 2011 @ 13:52:00

    Det er jo noe uklart om Bin Laden faktisk ble myrdet, selv om mye taler for det. USA kan vel neppe karakteriseres som noe moralsk forbilde med sin velkjente historie med å støtte mer eller mindre brune regimer. Jeg har Chile i frisk erindring. I Romania ble Nicolae Ceaușescu med frue henrettet etter en summarisk og paroidisk rettssak, det ble aldri tatt noe virkelig oppgjør med regimet. Nå sitter de fleste av hans kolleger fra partiet ved makten igjen. Selv bødlene fra det tidligere Jugoslavia er innhentet av internasjonal lov. Det er ikke særlig oppløftende når en tidligere statssjef blir regelrett myrdet. Det er ingen god begynnelse på noe vi alle håper skal utvikle seg til en demokratisk rettsstat.

  7. Jan Bojer Vindheim
    Oct 23, 2011 @ 15:36:31

    Hvor oppløftende det måtte være at en tidligere statssjef blir myrdet, framfor at en opposisjonell blir torturert til døde i statssjefens kjeller kan man selvsagt reflektere lenge over.

    Hvorvidt Gaddafi ble «regelrett myrdet» er ikke avklart, men her er iallfall en versjon som antyder noe annet.

    Nå er det vel ingen her som har framstilt USA som et moralsk forbilde for det nye Libya, men jeg skjønner ikke egentlig hvorfor vårt bilde av hva som skjer i Libya skal være avhengig av hva vi måtte mene om USA eller NATO. Libyerne tok med glede imot den hjelp de fikk fra Norge og andre NATO-land, men de hadde satt igang sitt opprør lenge før noen slik hjelp var å se, Og det er en grov nedvurdering å tro at libyere ikke har egne motiver, men bare handler på oppfordring fra utenforstående (vestlige) aktører.

  8. Jarle Fagerheim
    Oct 23, 2011 @ 16:24:27

    Nei, det er ingen tvil om at mange libyarar sette pris på bombinga. Nøyaktig kor mange dei jublande menneska på tv-skjermen representerer, tykkjer eg det er vanskelegare å meina noko om utan å kjenna betre til situasjonen. Eit tyrannisk regime er ingen garanti for at dei som er viljuge til å gripa til våpen mot det har større folkeleg støtte (men sjølvsagt heller ikkje for det motsette), og kva massemedia vel å fokusera på gjev sjeldan eit nyansert inntrykk av den totale situasjonen.

    Gandhi var ingen pasifist i vestleg tyding, klar som han var på at valdeleg motstand var betre enn ingen motstand. Men han var ikkje framand for å fråråda dårleg gjennomtenkte kampanjar, og blåsa av aksjonar som slo over i destruktiv retning. Det kviler eit tungt ansvar på opprørarar, anten dei er væpna milits eller ikkjevaldelege demonstrantar, for å halda flest mogleg dører til ei betre framtid opne, uansett kor tyrannisk motparten er.

  9. Erling Skakke
    Oct 23, 2011 @ 20:31:43

    Hvorvidt Kadaffi ble myrdet eller ei hersker det delte meninger om. Rapportene sier temmelig forskjellige ting. At Kadaffi var en tyrann som torturerte oposisjonelle er hevet over enhver tvil. Hvis det nye regimet umiddelbart griper til samme metoder som forgjengeren er det vel grunn til bekymring. Eller tar jeg feil her?

    Når det henvises til «rettssaken mot Bin Laden» kan det vanskelig tolkes som annet enn en referanse til USA.

  10. norskgoy
    Oct 23, 2011 @ 22:08:11

    Det nye regimet griper til samme metoder?

    Ble han beordret drept mener man? Om Krekar hadde blitt satt fri midt i Hewler hadde det sannsynligvis gått kort tid før han hang i enden av et godt hampetau, hvis det da ikke har gått såpass lang tid at man er fornøyd med en celle der en kan hive nøkkelen. Det betyr ikke at Kurdistan har gått totalt bananas. Hvorfor denne helt spesielle omtanken ovenfor tyranner er for meg helt utrolig. Og for venstresiden i norsk politikk er det en stor skam. Men, etter å ha lest Braanen sin leder «lynsjeporno» så er det forsåvidt rimelig klart hva deler av venstresiden mener er det viktigste. Synd man ofret midtøstens venstreside og dets partier på alteret for å tekke sin lyst til å argumentere at alt er Usa sin feil.

  11. Erling Skakke
    Oct 24, 2011 @ 12:13:51

    «Nå må vi håpe at behandlingen av Gaddafi ikke er et signal om hvordan Libya skal styres i fremtiden», sier generalsekretær John Peder Egenæs i et intervju i VG http://www.vg.no/nyheter/utenriks/libya/artikkel.php?artid=10015016

    Omtanken dreier seg ikke spesielt om tyranner, men om noe som kalles menneskerettigheter og prinsipper som bør herske i en rettsstat.

  12. Jan Bojer Vindheim
    Oct 24, 2011 @ 12:49:12

    Vi håper selvfølgelig alle at Libya skal utvikle seg til en rettsstat, og Amnesty International har all ære for at de har påtalt brudd på menneskerettighetene i Libya også mens Gaddafi satt ved makta.

  13. norskgoy
    Oct 24, 2011 @ 13:44:38

    Rettsstat borger for at det er en fungerende stat. Noe Libya pr dags dato ikke er.

    Så får man heller undre seg over hvorfor en del på venstresiden gråter over Gadaffi.

  14. Erling Skakke
    Oct 24, 2011 @ 16:04:44

    Ettersom Amnesty er bekymret for utviklingen i Libya, formoder jeg at signaturen norskoy plasserer denne organisasjonen på venstresiden. Det er jo i seg selv interessant.

    Jeg går faktisk ut fra at også andre enn «venstresiden» er opptatt av menneskerettigheter, både i Libya og andre steder i verden.

  15. norskgoy
    Oct 24, 2011 @ 19:07:00

    Med tanke på hvem som sitter i Amnesty Norge så skal det vel hardt gjøres at en alltid ikke lar sine politiske sympatier smitte over «den objektive mening» en og annen gang. Det er faktisk fullt forståelig (selv om de tipper over, f.eks ved «kvinnevoldrapporten»). F.eks var tidligere leder ute med sine betraktninger.

    Men det er da jaggu ikke kun Amnesty som har kvekket om Gadaffis rettigheter.

  16. Hans Petter Sveen
    Nov 07, 2011 @ 14:33:26

    Hei Jan

    Leste med stor interesse innlegget ditt – og er 100% enig!

    Det er selvfølgelig ikke uproblematisk at land, som Norge, USA e.a., eller allianser (som NATO), engasjerer seg militært i et fremmed land. Men – slik situasjonen var i vår, der en diktator og despot (som i likhet med alle andre diktatorer og despoter overhodet ikke har rett til å styre landet en har mankten i!) forberedte et blodbad mot folk som ønsket frihet fra diktaturet, ja da var det lett for meg å ta til orde for at Norge måtte si ja til at NATO engasjerte seg for å beskytte folket.

    Nå kan man kanskje si at NATO vel gikk utover sitt mandat, og var aktivt med å nedkjempet et diktatur. Dette kan kanskje kritiseres – men det kommer ikke til å skje fra min side (selv om jeg ser at det kan være problematisk sett i forhold til internasjonal rett o.l.). Som en person som mener at frihet, demokrati og menneskerettighter er noe av det aller viktigste på denne planeten, jubler jeg hver gang et diktatur faller.

    Det som derimot er bekymringsfullt, er hva som nå skjer i de landene der diktaturet er falt, eller forhåpentligvis snart faller (Syria, Jemen, Burma, Cuba osv.). Det historien har vist oss, er at i noen land går overgangen relativt fredelig, som i mange øst-Europeiske land (Polen, Tjekkia osv.), mens i andre land blir det uro, konflikter eller til og med borgerkrig, som i oppløsningen av Jugoslavia og Sovjet og ved fjerningen av diktaturene i Irak og Afghanistan.

    Det er jo slik at når et diktatur faller, så blir det åpnet opp for at mange meninger og interesser, som tidligere ikke har hatt mulighet til å la sin stemme bli hørt eller hatt mulighet til innflytelse, nå plutselig har denne muligheten. Vi må da huske på at ikke alle meningene og understrømningene blant folk er «av det gode», og resultatet kan da dessverre bli blodbad. Da er det viktig at de samme landene som engasjerte seg for å befri folket fra diktaturet, nå engasjerer seg for å forsøkt å påvirke at demokratiseringsprosessen blir så ublodig som mulig.

    Noen vil kanskje si at borgerkrigene/konfliktene i Jugoslavia og Irak var et resultat av at de mistet et sterkt styre (som «holdt ro i landet»). For meg er det omvendt. Konfliktene er mere et resultat av at landene har hatt et undertrykkende regime som har forhindret at uenighet har kunnet bli synliggjort og kunne blitt debattert og diskutert, og at landets utvikling (eller evnt. deling (!), slik man opplevde i Tsjekkia) kunne være en fredelig og pågående prosess.

    Hans Petter Sveen
    Demokrati-elsker

  17. Båtflyktning
    Jan 31, 2014 @ 20:30:34

    Det varmer en båtflyktnings hjerte å se at en SV-veteran har et nyansert syn på ulike konflikter ute i verden. Hilsen båtflyktning

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: