Skrudde identiteter (2)

Slik presenterer Utenriksdepartementet norsk identitet

I forrige blogg tok jeg opp spørsmålet om hvordan nasjoner er skrudd sammen. Hva må til for at vi skal oppleve tilhørigheten i et nasjonalt fellesskap?

Vi som er oppvokst med nasjonalstaten tar den gjerne for gitt, men både nasjonalstaten og den nasjonalismen som besjeler den er relativt nye historiske fenomener. Den moderne nasjonalismen skjøt for alvor fart i Europa for to hundre år siden, og nådde en avgjørende fase da både det ottomanske og det østerriksk-ungarske imperiet ble oppløst etter første verdenskrig.

Språkforskeren Benedict Anderson knytter i sin berømte bok Imagined Communities utviklinga av nasjonalisme i Europa sammen med trykkekunsten, og hevder at det språklige fellesskapet som ble gjort mulig og nødvendig gjennom trykkkunsten er et vesentlig element i utviklinga av nasjonale fellesskap. Anderson peker på at den katolske kristenheten og de multinasjonale imperiene hadde slike felles administrasjonsspråk som latin. Disse språkene var det bare et lite mindretall av befolkningen som behersket, og de var ikke dagligtale for noen. Trykkerne publiserte skrifter på lokale språk, noe som stimulerte fellesskapet rundt disse språkene. Om de nye skriftspråkene sto nærmere talemålene enn latin, var de likevel ensrettende innenfor sine områder. Dialekter nærmet seg skriftspråk, og de glidende overgangene mellom dialekter begynte å utvikle seg til klart avgrensede språk.

Språket er et viktig element i nasjonal identitet. Her har noen ødelagt et samisk veiskilt.

Andersons hevder i tråd med dette at Ivar Aasens arbeide markerte gjennombruddet for norsk nasjonalisme. Utviklinga av normerte norske skriftspråk har i alle fall vært et viktig ledd i norsk nasjonsbygging, og norsk språkpolitikk viser den doble strategien mange nasjoner utvikler for å konsolidere sin egenart. Mens den nasjonale identiteten bevares mot større identiteter ved å stå imot integrering, står den imot mindre identiteter ved å forhindre utskillelse. Overfor svensker og dansker må en god nordmann derfor holde fast på og betone det særnorske, mens han overfor samer vil nedtone eller fornekte betydningen av samisk identitet.

Samisk nasjonsbygging har paralleller i mange mindre folks økte selvbevissthet de siste årtiene. Store nasjoner som Italia, Tyskland og Frankrike konsoliderte seg som nasjonalstater i det nittende århundre. Dialekter og lokale skikker ble smeltet sammen i nasjonale identiteter, men enkelte minoriteter ble stående utenfor. I det tjuende århundre begynte slike grupper som baskere, skotter og samer å kreve egne nasjonale rettigheter. Også utenfor Europas grenser skjøt nasjonalismen fart etter 1918, men mange steder hadde kolonimaktene trukket grenser på tvers av språklige og etniske fellesskap. Dette har dannet grunnlag for mange betente internasjonale konflikter.

Demonstranter med kurdisk flagg i Syria.

Det kan være interessant å sammenlikne indisk og kurdisk nasjonalisme: India framstår som én nasjon til tross for at det veldige landet rommer mange vidt forskjellige språk, og et mylder av ulike etniske og religiøse grupper, mens kurderne opplever et nasjonalt fellesskap til tross for at de ikke har en felles statsdannelse. Den kurdiske nasjonalismen destabiliserer idag spesielt Tyrkia som har arbeidet hardt for å oppnå språklig og kulturell ensretting, men kurdisk separatisme har også vært en viktig faktor i Irak og Iran, og kan få stor betydning for utfallet av det pågående opprøret i Syria.

Vi kan også sammenlikne det relativt vellykkede India med det lang mindre vellykkede nabolandet Pakistan. Til tross for at landets innbyggere i all hovedsak har felles religion er det langt igjen før Pakistan framstår som en enhet. Pakistan ble opprettet som et hjemland for Indias muslimer, men er konstant på randen av sammenbrudd på grunnlag av religiøse, språklige og etniske motsetninger. Det burde i og for seg rive teppet vekk under dem som tror eller frykter at alle muslimer har felles politiske interesser.

Og om vi vender tilbake til spørsmålet om hva som kreves for å være norsk er det to faktorer som peker seg ut: personen må selv oppleve å være norsk, og må helst oppleves av andre som norsk også. Der kan vi iallfall begynne.

1 kommentar (+add yours?)

  1. dianealexandra
    Jan 02, 2012 @ 22:15:37

    Ja, der var Anderson! Veldig viktig bok!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: