Grenseløsning i Nordirak?

De omstridte områdene. Kart fra International Crisis Group

De omstridte områdene. Kart fra International Crisis Group

Det kanskje vanskeligste problemet i irakisk politikk er grensedragningen mellom Kurdistan og det arabiske Irak. Det kan nå se ut som partene har tatt noen forsiktige skritt i riktig retning.

Den irakiske presidenten Jalal Talabani (som også er leder for det viktige kurdiske partiet PUK) presenterte i forrige måned et lovforslag som kan fjerne noen av problemene. Lovforslaget er formet som et kompromiss, der de omstridte områdene fordeles mellom kurdiske og arabiske provinser.

En avtale fra 1970 utpeker de tre provinsene Erbil, Dohuk og Suleimania som kurdiske. Disse utgjør den kurdiske regionen ifølge den irakiske grunnloven fra 2005. Men grensene fra 1970 er aldri anerkjent av de kurdiske lederne, som peker på at det bor og har bodd store mengder kurdere i naboprovinsene. Våpenhvilelinja fra 1992, den såkalte grønne linja, følger heller ikke de offisielle provinsgrensene.

Under krigen i 2003 rykket kurdiske styrker fram over den grønne linja. Derfor kontrollerer kurderne idag store områder i naboprovinsene Diyala, Ninevah og Kirkuk. Den folke- og oljerike Kirkuk-provinsen er blitt selve symbolet på konflikten om de framtidige grensene.

Ifølge grunnloven av 2005 skulle det innen 2007 ha vært avholdt folkeavstemninger i de omstridte områdene om tilslutning til den kurdiske regionen. Disse folkeavstemningene har ikke vært avholdt, bant annet på grunn av uenighet om hvem som skal ha stemmerett. Under Saddam ble titusener av kurdere fordrevet eller drept. Etter krigen har mange flyktninger vendt tilbake og gjort krav på sine tidligere eiendommer der det nå bor arabiske familier fra Sør-Irak. De arabiske partiene hevder at mange av disse kurdiske familiene ikke har noen bakgrunn her. Det hevdes tilmed at noen av dem er kurdere fra nabolandene.

I de omstridte områdene har det vært spent siden krigen. Flere steder har det vært på nippet til væpnet konfrontasjon mellom den irakiske hæren, som styres fra Bagdad, og de kurdiske pesjmerga-styrkene som styres fra Erbil og Suleimania. Fra kurdisk side hevdes det at pesjmerga-styrkene står der for å trygge den kurdiske sivilbefolkningen mot overgrep. Etter at det i 2007 ble gjennomført et uvanlig blodig angrep på to landsbyer i Nineva-provinsen der det bor kurdisk-talende yezidier, ble det for eksempel utplassert pesjmergas fra partiet KDP der.

Situasjonen er ekstra komplisert i Nineva, der det ikke bare bor kurdere og arabere, men også turkmenere, kristne assyrere og kaldeere og tilhengere av de lokale shabak- og yezidi-religionene. Mange av disse har et ambivalent forhold til de kurdiske partiene og deres militser. Både turkmenere og assyrisk-kaldeiske kristne har lekt med tanken om å danne sine egne autonome regioner.

Det er nok et faktum at sikkerhet og religiøs toleranse er langt bedre i den kurdiske regionen enn i de arabiske områdene, men det hevdes at kurdiske styrker bruker harde virkemidler for å skaffe seg støtte. Ikke desto mindre har disse minoritetene i stor grad stemt på kurdiske eller kurdervennlige partier ved alle valg etter 2005.

For noen måneder siden gjennomgikk den amerikanske Irak-eksperten Sean Kane de omstridte områdene og grupperte dem etter stemmetallene og deres historiske tilknytning til kurdisk administrasjon. Dette siste er et reint formalistisk argument; ingen kurdiske partier har akseptert grensene fra 1970 som er det grunnlaget som her benyttes.

Kane finner naturlig nok at store deler av Ninevah, befolket av yezidier, shabaker og kristne, har kurdisk-vennlige flertall. Det samme gjelder Khanaquin i Diyala-provinsen. Videre slår han fast at yezidi-distriktet Sinjar har en klar overvekt av kurdervennlige stemmer, men at det ikke er noe slikt flertall i i området rundt Tal Afar, mellom Sinjar og Mosul. Dette på tross av at turkmenere i Tal Afar gjentatte ganger har krevd å få tilslutte seg Kurdistan.

Han drøfter ikke situasjonen i storbyen Mosul som idag er delt i en kurdisk administrert del på østsida av Tigris og en arabisk administrert del på vestsida, men går til gjengjeld nøye inn på selve stridens eple – provinsen Kirkuk, der han synes å ha størst tro på en deling av provinsen, slik fakta er på bakken idag. Selve Kirkuk by er i denne modellen under delt administrasjon mens landdistriktene i nord og øst blir kurdiske og i sør og vest arabiske.

Det er ikke sannsynlig hverken at kurderne skal få full kontroll i hele Kirkuk-provinsen eller at de skal gi avkall på den. En deling er er derfor en mulig løsning; en annen mulighet er å gi provinsen en spesiell status, slik blant annet International Crisis Group har foreslått.

Når de amerikanske styrkene nå forsvinner er det mange som frykter blodige konfrontasjoner. Derfor haster det med å finne en løsning. Talabanis forlsag må ses på bakgrunn av dette.

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    Dec 17, 2011 @ 17:46:11

    Her er en artikkel som tyder på at turkmenerne i økende grad satser på den kurdiske regionen:
    http://www.rudaw.net/english/kurds/4234.html

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: