Ranheim før Kvitekrist

Slik kan helligstedet på Ranheim ha vært.

Et oppsiktsvekkende arkeologisk funn ved Ranheim, straks øst for Trondheim sentrum, avdekker svakheter ved rutinene for vern av fornminner. Arkeolog Preben Rønne mener å ha avdekket et norrønt kultsted, et VE, det eneste komplette kultstedet av denne typen vi kjenner til, men allerede før oppdagelsen hadde Riksantikvaren gitt tillatelse til utbygging, og rutiner for å trekke en slik tillatelse tilbake finnes tilsynelatende ikke.
Sommeren 2010 gjennomførte arkeologer fra NTNU undersøkelser av et felt kalt Nedre Humlehaugen, som var regulert til boligbygging. Det var registrert en gravhaug og andre mulige vikingtids-minner på stedet, noe som gir automatisk vern etter lov om kulturminner. Gravhaugen føyde seg inn i en lang rekke tilsvarende minner fra jern- og bronsealder i dette området, og da utbyggeren, Maja Eiendom, søkte om dispensasjon innvilget Riksantikvaren dette. Som vanlig i slike tilfeller ble dispensasjonen gitt under forutsetning av at det først ble gjennomført arkeologiske undersøkelser. Og når Riksantikvaren hadde gitt dispens gikk utbyggings-saka enstemmig gjennom i Bygningsrådet, Byutviklingskomiteen og Bystyret våren 2010.

Men så viste det seg at det arkeologene kunne avdekke var langt mere omfattende og interessant enn det vernemyndigheten hadde forutsett. Under et tykt lag jord hadde noen gjort sitt beste for å skjule restene av et omfattende kult-anlegg fra norrøn tid, et ve. Riktignok var et bare stolpehull og steinsettinger som sto igjen, men arkeologene mente å kunne fastslå at dette var et helt unikt funn. Det var antakelig blitt fjernet under press fra kristne makthaveres religionsforfølgelser. En rimelig antakelse er at de ansvarlige har fulgt flyttestrømmen til Island. Antakelig har de da tatt stolper fra anlegget med seg, slik vi har beskrivelser av i flere sagaer, og brukt dem til å reise et nytt anlegg på vulkanøya i vest.

Men da disse møysommelig skjulte minnene om våre forfedres religionsutøvelse kom for dagen var det allerede for seint. Arkeolog Rønne meddelte sine funn til Riksantikvaren, men dispensasjon var allerede gitt, og kunne ikke kalles tilbake uten å utløse søksmål fra utbygger som rimelig nok har forholdt seg til de betingelser som var forkynt. Imidlertid hadde det vært mulig for Riksantikvaren å legge inn i dispensasjoner av denne typen en bestemmelse om at bebyggelsen skal kunne tilpasses dersom det gjøres funn av betydning. Slike betingelser har tidligere vært lagt inn av Trondheim kommune når det har vært gitt lokale dispensasjoner. Riksantikvaren har derimot, såvidt vites, ikke praktisert slike forbehold.

Funnet på Ranheim har vakt internasjonal interesse. En artikkel av Preben Rønne som presenterte funnet ble først offentliggjort i årboka til Strinda Historielag, men ble seinere omtalt i Aftenposten Deretter ble nyheten brakt videre Adressa, som i rein tabloid stil la vekt på blodofringer. Disse artiklene utløste en mere omfattende interesse både i Trondheim og i landet forøvrig, og har blant annet ført til opprettelse av ei facebook-gruppe der ulike former for reaksjoner overfor de antatt ansvarlige drøftes.

Det gjenstår å se om Maja Eiendom har vilje til å gjennomføre tilpasninger for å bevare i iallfall deler av det unike anlegget, men sannsynligheten for dette er dessverre liten.