Marta Steinsvik (2)

I forrige blogg skreiv jeg om Marta Steinsviks preken i Grønland Kirke i 1921, og reaksjonene på den.  Om hennes opptreden var omstridt, markerte den likevel at hun tok offentlig standpunkt for Den Norske Kirke og dens teologi.  På denne tida meldte hun seg også ut av Antroposofisk Selskap og gjenopptok kontakten med Teosofisk Samfunn der Eva Blytt på denne tida var den mest framtredende skikkelsen.


Årsaken til bruddet med den organiserte antroposofien skriver Solbrekken lite om, men det antydes å ha sammenheng med hennes mislykkede kurtise av Der Doktor. Ingenting tyder på at hun hadde mistet troen på Steiners kosmologi. I Teosofisk Samfunn var det i prinsippet adgang for tilhengere av enhver trosretning, mens en av årsakene til bruddet mellom Steiner og Besant var at Steiner nektet tilhengere av teosofen Jiddu Krishnamurti å delta i det arbeidet han ledet.


Steiner hadde overtatt fra Blavatsky et syn på menneskets utviklingshistorie basert på suksessive raser og kulturer.  Slike teorier lar seg godt forene med klart rasistiske holdninger, og i Europa mellom verdenskrigene betydde dette først og fremst antisemittisme.  Marta Steinsvik var blant dem som forente Steiners lære med agitasjon mot jøder, hun reiste blant annet land og strand rundt med foredrag der hun forklarte hvordan jødenes planer for verdensherredømme ble bevist av Sions vises protokoller, et skrift som forlengst var fastslått å være et falskneri.


Grunnlovsfedrene på Eidsvoll hadde lagt inn i den norske grunnloven en paragraf om at jøder og jesuitter ikke skulle ha adgang til riket. Punktet om jøder var siden tatt ut, noe Marta Steinsvik mente var en alvorlig feil, men det skulle bli en enda større sak for henne å forhindre at også jesuitter skulle slippe inn i landet gjennom en ny grunnlovsrevisjon. Hennes motstand mot jesuittene var langt på vei basert på tilsvarende konspiratoriske teorier som hennes antisemittiske agitasjon, men fikk helt andre konsekvenser.


Den katolske pater Riesterer i Kristiansand gikk til motangrep, og det oppsto en ilter avisdebatt der han blant annet ga fru Steinsvik følgende attest:  «Marta Steinsvik præker aapenbart løgnens, hatets og splittelsens evangelium. Og dette er Satans verk, den forbudne frukt. De som tar den imot blir nødvendigvis jaget ut av paradiset». Denne og flere liknede forbannelser ført til at Marta Steinsvik anla injuriesak. Saka fikk voldsom oppmerksomhet i inn- og utland, og da fru Steinsvik til sist vant fram i Høyesterett ble det oppfattet som en stor seier for den evangelisk-lutherske tro.


Underveis hadde den flittige og språkmektige fru Steinsvik utarbeidet ei lang liste over overgrep begått av den katolske kirke og dens presteskap, som etterhvert ble presentert i boka Sankt Peters Himmelnøkler. Boka fikk stor utbredelse (jeg leste den selv i ungdommen, og har antakelig fortsatt et eksemplar gjemt i kjelleren) men ikke alle var like imponert over den lille kvinnes seier over den mektige pavekirken.


Blant de lite troende vakte striden mellom ulike varianter av kristendom overbærende munterhet. I Dagbladet skreiv Hans Heiberg:
 «… det er intet smålig skille mellom vesentlig og uvesentlig … det er ikke den lille lort som er så ubetydelig at ikke fruen med et triumferende seiersrop kaster seg over den, omhyggelig samler den opp, forutsatt at den kommer fra en katolikk, og legger den opp på den store haug av bevisligheter»


Det er trekvart sekel seinere interessant å registrere at hovedtyngden av Steinsviks argumenter mot katolisismen svarer til sentrale argumenter som i dag brukes mot islam. Hun har for eksempel funnet sentrale katolske lærere som aksepterer løgn og forstillelse, og andre som krever at vantro må avlives. Dessuten fremmer katolisismen, og spesielt sølibatet  for prester, usunne holdninger til  seksualitet.  Det må på dette grunnlaget gå an å forestille seg en kulturell understrøm av fremmedfrykt, der de truende undergravernes identitet kan skifte, men der deres karaktertrekk forblir de samme; enten det nå er jøder, katolikker eller muslimer man frykter, er de perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske.

7 kommentarer (+add yours?)

  1. Konrad
    Jan 16, 2012 @ 18:41:51

    Er du enig med Vepsen som hevder at Solbrekken bagatelliserer og underkommuniserer Steinsviks antisemittisme, anti-katolisisme og generelle fremmedfrykt?

  2. Jan Bojer Vindheim
    Jan 16, 2012 @ 20:35:20

    Ja, men jeg har valgt å fokusere på hennes anti-katolisisme, som jeg allerede som tenåring syntes skjøt langt over mål. Videre synes jeg altså det er interessant å registrere hvordan en argumentasjon med noenlunde samme innhold kan stables på beina mot ulike fiender; jøder, katolikker, muslimer osv..

  3. Konrad
    Jan 16, 2012 @ 20:44:32

    Ja, det er nesten forutsigbart.

  4. ullern
    Aug 01, 2012 @ 05:42:37

    Hei Bojer,

    «Videre synes jeg altså det er interessant å registrere hvordan en argumentasjon med noenlunde samme innhold kan stables på beina mot ulike fiender; jøder, katolikker, muslimer osv.»

    Kan det, slik du ser det, overhodet være at kritikken – «argumentasjonen» – til vekslende tider har vært berettiget, slik at en sterk tendens hos katolikkene på en tid har vært at de er nettopp «perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske» (f.eks. den spanske inkvisisjonen), jøder (særlig i Israel) til en annen tid, muslimer (i Sunni Wahhabisme) o.l ?

    Eller er saklig kritikk av sterk tendens til etisk dårlig oppførsel innen en løst eller fast definert gruppe alltid utslag av «fremmedfrykt», slik du ser det?

    Er kritikk av «fremmede» grupper på spesifikt grunnlag noengang berettiget? Eller løser kritikken seg da alltid opp i at man ikke skal bedømme individer ut fra gruppeholdninger?

    Spørsmålet stilles fordi vi i disse dager ser samme type mobbing av kritiske holdninger til sigøynere (oops, «romfolk» som det nå politisk korrekt heter – på en måte som løsriver og fristiller dem fra tidligere erfaringer og kritikk med en heller selv-undertrykkende og usunn analfabetisk «kultur» som er lite forenlig med vår type organisert samfunn). Etisk dårlige holdninger finnes (f.eks. aksept for tyvaktighet, svindlerskhet eller aktiv forakt for oss ikke-rom «gaze») og brudd med norske minimumskrav og lover skjer åpenbart, og på måter norske dobbeltstandarder er dårlig rustet til forsvar mot: Norge aksepterer å delta i handelsutbytting av fattige deler av verden, men aksepterer ikke at vår levestandard dermed er for høy til ressursmessig å kunne deles med hele verden, f.eks. en milliard daglig sultende iflg. FN.

    Er det mulig at denne typen dobbelstandarder tidvis utnyttes av eksterne folkegrupper, slik at de utnyttede bindes fast i sine egne selvmotsigelser som de/vi ikke kan vedkjennes uten store endringer i levemønster?

    Kan det være at Marta Steinsvik og andre var blant dem som enten gikk surr i selvmotsigelsene samfunnet omkring fremviste eller ble mobbet bort fra saklige utvekslinger når de var skeptiske til løst identifiserbare, men ikke desto mindre reelle, strømninger blant forskjellige folkegrupper? – Eller er den tanken i disse tider av «humanistisk krig» og politisk korrekthet helt utenkbar – f.eks. fordi bloggere nå fengsles for ytringer i Norge?

    Kan det være at du, Bojer, i humanistisk velmenthet ser bort fra uheldige sider ved holdningene hos enkelte grupper, ut fra ikke selv å rammes av f.eks. utskjelling fra romfolk som ikke får penger («aggressiv tigging») eller angrep fra rabiate Israel-jøder (som allerede i selvstendighetserklæringen referte til «den evige bøkenes bok» Bibelen som erklærer jøder å være «guds utvalgte folk» – en intolerant holdning som dessverre reflekteres skarpt i Israels handlinger)?

    Finnes i det hele tatt «perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske» tendenser som gruppetrekk noen gang? Eller er alle som reagerer på slike gruppetrekk rasistiske og diskriminerende?

    Dette kun noe spørsmål. Nysgjerrig på svar.

  5. Jan Bojer Vindheim
    Aug 01, 2012 @ 12:01:22

    Du peker på en del interessante problemstillinger, Ole. I hvor stor grad ulike folkegrupper har bestemte karaktertrekk er et komplisert spørsmål. Mitt hovedprinsipp vil likevel være å vurdere hver person som individ og ikke ut fra tilhørighet til ei etnisk eller religiøs gruppe.

  6. Ullern
    Aug 03, 2012 @ 02:14:31

    Takk. Jeg mente også underforstått å peke på at din begrepsbruk om “perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske» langt fra er upartiske betegnelser, men tvert i mot selv er svært kulturbetingede og dermed av natur etnosentriske – likt som mer positive betegnelser om andre er det.

    Dette gir en medskapende interaktivitet av begrepsbruken – der våre egne holdninger vises best for oss selv gjennom hvordan vi velger å forholde oss til omverdenen. Vi oppdager fullt hva vi mener vi er først i møter og konfronteringer med andre. Den interaktiviteten strever vi alle med – i søkingen etter universelle etiske verdier.

    Etikkens gylne regel «Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg» (hvilket også kan innebære ønske om å kritiseres og korrigeres selv, dersom andre oppfatter at en er på ukonstruktive eller ville veier), er det nærmeste prinsippet mennesker har kommet til noen universell etisk verdi. Regelen kan regnes som en naturgitt sosiologisk lov, parallell til Newtons 3. lov: Kraft = motkraft. Denne lovmessigheten kommer vi ikke unna, hverken som individ, gruppe, samfunn eller kultur overfor naturen. Det følger dermed at det er smart å være klar over sin egen framferd og virkninger overfor omgivelsene, på alle nivåer.

    Selv om en ideelt bør søke etterhvert å oppfatte alle mennesker som individer, har nok ingen kapasitet til det – i en verden av nær 7,1 milliarder mennesker. Vi er avhengige av generaliseringer for å fungere, og må bare inkludere forbehold om at de ikke alltid er gyldige. Altså vil det i praksis være sånn at vi møter et menneske som tilhørende f. eks. «etnisk eller religiøs gruppe», eller andre kjennetegn personen oppviser (mann/kvinne er en enda grovere generalisering som uvegerlig aktiveres – såvelsom ung/gammel, pen/stygg, (tilsynelatende) rik/fattig, høy/lav, sterk/svak, blid/sint, osv.).

    Dermed er det slik at enten vi liker det eller ikke er fordommer og konvensjonelle forestillinger om andre mennesker kategorier vi er avhengig av å møte dem med, i det minste innledningsvis. Fornekting av dette kan bare føre til selvbedrag. Slike kategorier representerer egen gruppes forsøk på oppsummering av erfaringer med andre grupper – uaktet om forsøkene er vellykket eller ikke. Det vi likevel kan gjøre, er å være oss disse forestillingene (fordommer/konvensjoner) bevisste.

    Ut fra det gode, korte essayet du skrev om Marta Steinsvik fikk jeg sansen for henne som et kjempende menneske. Dermed ender jeg med å ta hennes reservasjon mot enkelte grupper i forsvar.🙂

    Og det er faktisk ikke grunnløst at disse gruppene (jøder, jesuitter) på Grunnlovsskrivingens tid var i friksjon med det norske samfunnet, uansett om tiden etterhvert mye løp fra det saklige innholdet (f.eks. at i det senmiddelalderske kristne Europa var lånerenter forbudt, men jødedommen tillot rentetjening og ga dermed grunnlag for både jødisk finansvirksomhet og forhatthet fra lånetakere, grunnet vanlige rentesatser på 33 – 60 % årlig).

    La oss bare huske at på den tiden Marta Steinsvik agiterte mot jøder, var Theodore Herzls jødiske zionist-bevegelse fullt opptatt med å bombe og terrorisere seg plass i daværende Palestina – som kjent det senere, og stadig ekspanderende, Israel. – Noen grunner til skepsis mot jøder kan ha eksistert…

    En interessant og positiv bok om jødenes innflytelse på vestlig kultur finnes i den ferske boken «Capitalism and the jews» – Jerry Z. Muller, som søker å «examine the ways in which thinking about capitalism and thinking about the Jews have gone hand in hand in European thought, and why anticapitalism and anti-Semitism have frequently been linked. [It] explains why Jews have tended to be disproportionately successful in capitalist societies, but also why Jews have been numbered among the fiercest anticapitalists and Communists. (…) …[T]his book will interest anyone who wants to unerstand the Jewish role in the development of capitalism, the role of capitalism in the modern fate of the Jews, or the ways in which the story of capitalism and the Jews has affected the history of Europe and beyond, from the medieval period to our own.»

    Selv er jeg skeptisk til «jødiskhet» som reell kategori i det hele tatt, all den stund «jødisk» primært er en trosretning og ikke etnisk gruppe, slik troen ofte misforstås og misrepresenteres som. Jf. Shlomo Sands «The invention of the jewish people». Likevel er påstanden om «jødiskhet» svært reelt eksisterende, og vi tvinges dermed til å forholde oss til kategorien – enten den har faktisk eksistens eller ikke. Mye paradoksale konsekvenser oppstår av det. Mest blir «jødiskhet» en selvopprettholdende påstand.

    Håper dette ikke avsporer for mye fra Marta Steinsvik. Som del av en levende debatt om antroposofi i Norge, gjenopplivet bl.a. via Tore Rems Bjørneboe-biografi(er) og svarene fra Kaj Skagen, ble diskusjonen om norsk og antroposofisk anti-semittisme igjen aktiv. Marta Steinsvik ser ut til primært å ha vært kontroversiell av holdning – livet gjennom – og det kan jeg ikke la være å like. Tross alt var hun første norske kvinnelige teolog, og har nå en veibit i Oslo oppkalt etter seg. – Ganske sikkert litt gæ’ærn, men på vekkende vis.

    Venter på flere spennende essays om undereksponerte emner.

  7. John Færseth
    Aug 28, 2012 @ 23:55:34

    Ullern, det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne her. Den moderne antisemittismen begynner i god tid før «Theodore Herzls jødiske zionist-bevegelse fullt opptatt med å bombe og terrorisere seg plass i daværende Palestina». Mye av grunnen til at sionismen oppstod var også at forsøket på å la seg assimilere – dvs. bli europeiske borgere av jødisk tro – hadde blitt møtt med økt mistro i mange land i stedet for aksept.

    Videre var Marta Steinsvik ikke noen vanlig eksponent for mistillit mot jøder. Tvert imot var hun langt mer rabiat enn de fleste, og reiste land og strand rundt for å holde foredrag om Sions Vises Protokoller, et forfalsket skrift der jødene blir sagt å arbeide for verdensherredømme som både var med å inspirere russiske pogromer like før og under revolusjonen og senere Hitlers jødeutryddelse. Og som det slett ikke var «comme il faut» å forholde seg til i mellomkrigstiden, i hvert fall ikke etter at det var avslørt som forfalskning i 1921, bare et år etter den første vesteuropeiske oversettelsen.

    For mer om dette kan jeg i all beskjedenhet anbefale http://www.dagbladet.no/2012/04/27/kultur/debatt/kronikk/antisemittisme/johan_galtung/21334415/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: