Klimakaos i regjeringa

Rajendra Pachauri og Erik Solheim. Foto: FN-Sambandet/Christine Naur Pedersen

Den norske regjering har utsatt sin lovede klimamelding nok en gang; bare få dager etter at miljøvernminister Solheim hentet Rajendra Pachauri og andre  toppfigurer fra FNs klimapanel til Oslo, for å forklare hva vi har i vente hvis vi ikke lykkes i å kutte utslippene av klimagasser. 

Rapporten om konsekvensene av kommende klimaendringer, som jeg omtalte i forrige blogg, har passert under radaren i norsk presse. Den er nesten ikke blitt  nevnt, og har dermed ikke  gitt Solheim den drahjelpen han så sårt trenger.

Samtidig som SV synker som en stein  på meningsmålingene, er nemlig partiet også iferd med å tape klimakampen i regjeringa. De to fenomenene henger åpenbart sammen.  Mens SV tidligere i det minste kunne påregne støtte fra Senterpartiet er nå oljeminister Ola Borten Moe blitt klimapolitikkens viktigste motstander. Riktig nok er er det mange i Senterpartiet som fortsatt støtter en radikal klimapolitikk, men partiet satser sin vane tro på flere hester og er –  akkurat som Arbeiderpartiet-  både for og mot den klimapolitikken de politiske ungdomsorganisasjonene sammen krever.

Både i fagbevegelsen og i næringslivet løfter det seg nå sterke stemmer med krav om at Norge forlater målsettinga om at to tredjedeler av klimakuttene skal skje innenlands. Borten Moe er derfor ikke en enslig svale, han sier det mange mener, men de mange engasjerte miljøvernerne i SV kan ikke akseptere et tap i denne saka. Ropene om at SV må forlate regjeringa blir derfor kraftigere for hver dag som går.

Men antakelig har SV allerede mistet så mye tillit at et brudd med Arbeiderpartiet nå blir til liten nytte. Heller ikke vil et skifte av partileder gjenreise partiet til fordums oppslutning. Det beste SV kan håpe på, er å komme over sperregrensa slik at partiet faktisk får arbeidsmulighet i neste stortingsperiode.

Samtidig har Arbeiderpartiet begynt en offensiv overfor Kristelig Folkeparti, i håp om å sikre flertall for ei AP-dominert regjering også etter valget i 2013. Kristenfolkets parlamentariske leder Knut Arild Hareide  går høyt på banen i sin kritikk av regjeringa nettopp i klimaarbeidet. Paradoksalt nok kan det derfor bli Kristelig Folkeparti som redder Norges klima-ansikt –  om partiet har ryggrad nok til å sette politisk ærlighet høyere enn løftet om taburetter hos Jens Stoltenberg.

For oss i Miljøpartiet De Grønne vekker dette politiske sirkuset blandede følelser. Det bidrar unektelig til å styrke den økende oppslutningen vi opplever for tida, men det er likevel vanskelig å glede seg over at regjeringa ikke klarer å  leve opp til sin egen klima-retorikk.