Grønn ideologi (3)

Charlene Spretnak

Da de grønne partiene dukket opp på 1980 tallet var det på bakgrunn av at hverken aggressive protestbevegelser eller forsøk på å bygge alternative samfunn hadde lyktes med å skape grunnleggende politiske endringer. Miljøpartiene var ofte løse sammenslutninger med stor spennvidde og mange innebygde motsetninger. En av disse var motsetningen mellom materialisme og spiritualitet.

Murray Bookchins angrep på eco-lala hadde ikke fjernet spirituelle overtoner fra den økologiske bevegelsen. Fritjof Capra trakk i sin  første bok, Fysikkens Tao,  paralleller fra studier av subatomære partikler til indisk religionsfilosofi.  Seinere skreiv han boka Vendepunktet der han drøftet  alternative bevegelser og tenkere som han mente var iferd med å utvikle en ny sivilisasjon med et nytt verdensbilde, et nytt paradigme. Sammen med Charlene Spretnak skreiv Capra også boka Green Politics, som er en velvillig men kritisk  studie av spesielt det tyske grønne partiet.

Spretnak har siden fortsatt å hevde at den patriarkalske naturødeleggelsen må møtes av en feministisk spiritualitet. Hun har forsøkt å utvikle en økologisk spiritualitet som overskrider grensene mellom religioner og gir et grunnlag for en dypere respekt for jordkloden og andre livsformer. Disse tenkemåtene har ofte vært knyttet sammen med en sympti for fremmede kulturers livssyn som avviker sterkt fra forståelsen i den tradisjonelle venstre-bevegelsen.

De første økologiske partiene var små grupperinger med teoretisk fundament og liten gjennomslagskraft, men det kom snart valglister med utgangspunkt i folkelige protestaksjoner av ulike slag som dannet grunnlag for bredere partier. Størst oppmerksomhet fikk det tyske partiet Die Grünen, og navnet De Grønne ble snart standard for økologiske partier over hele verden.

Petra Kelly var en sentral skikkelse i det tyske grønne partiets første tid.

Også ideologisk var et store tyske partiet viktig. Ikke minst deres modell med to likestilte talspersoner, en av hvert kjønn, i stedet for én partileder, og hyppig utskifting av de tillitsvalgte for å unngå stivnede maktstrukturer såvel innad i partiet som i samfunnet forøvrig. Tanken var at de grønne partiet skulle demonstrere grønt demokrati i praksis.

Grønn politikk utkrystalliserte seg særlig rundt energispørsmål;  kjernekraft i Sverige og Tyskland og vannkraft-utbygging i Norge, men grønn ideologi har alltid strakt seg lenger enn det dagsaktuelle. Ikke minst har de grønne partiene konsekvent hatt globale perspektiver og kjempet for innvandreres og minoriteters rettigheter.

Et tidlig forsøk på å definere grunnlaget for grønn politikk var de fire solidariteter:

  • Solidaritet med naturen
  • Solidaritet med folk i andre deler av verden
  • Solidaritet med undertrykte og utstøtte i vårt eget land
  • Solidaritet med framtidige generasjoner.

En annen formulering som er mye brukt er de fire søyler  som  grønn politikk hviler på :

  • Økologisk fornuft
  • Sosialrettferdighet
  • Grasrotdemokrati
  • ikkevold

Slike oppsummeringer av abstrakte målsettinger kan det være lett å slutte seg til: men i praksis rommer naturligvis de grønne partiene store motsetninger. I Norge har vi for eksempel dyrevernere som vil totalfrede hval og sel, og andre som ser fangst av hav-pattedyr som en viktig del av livet langs kysten.

Viktigere er kanskje motsetningen mellom protest og tilpasning til det politiske systemet.

De store grønne partiene har utviklet en pragmatisk og etter hvert sentrumsorientert politisk praksis som noen vil hevde er tegn på politisk modenhet og som andre vil hevde innebærer et svik mot disse grunnleggende prinsippene. Det vil lenge være en interessant prinsipiell diskusjon i hele den grønne bevegelsen om man skal søke makt og kompromisser eller forbli en rakrygget opposisjon.

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Peder
    Feb 14, 2012 @ 17:28:39

    Spennende artikkelserie. Jeg tror grønn politikk har en plass i det politiske landskapet. Har lenge stemt venstre, men synes ikke de tar den grønne partifargen sin seriøst nok. Stemmen min gikk til Miljøpartiet i kommunevalget, og jammen fikk de ikke inn en representant.

  2. ronny
    Aug 11, 2012 @ 00:54:08

    har vært medlem i miljøpartiet de grønne i et år og erfaringene er ganske dårlige. det er en masse mennesker fra SV og partiet RØDT og de er ikke særlig tolerante,men ganske arrogante. de er også veldig kunnskapsløs,men samtidig forlanger at andre skal dokumentere påstander som legges frem. jeg synes mange i MDG er nazi-kommunister og politikken deres er gjennomsyret rød. mange av forslagene deres er lite gjennomtenkt og dårlig utredet f.eks – de vil ha masse mer arbeidsinnvandring,men samtidig har de et krav om vesten må senke sitt forbruket -de ropet opp om miljøvern,men på festene deres så flyter alkoholen, som ikke akkurat er en liten belastning for miljøet. de forsvaret ikke-vold politikk så aggresivt at det blir komisk. de støtter alt som har med landbruket å gjøre og roser subsieringen ,men ser ikke at subsieringen brukes til å hindre økologisk landbruk og samtidig holde kjøttprisen nede – et av prinsippene deres er mer vegetarmat . sa takk for meg etter et år i partiet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: