Salte veier

Salting av veier gjør større skade og mindre nytte enn tidligere antatt.

Veisalting har lenge vært et stridsspørsmål som særlig ivrige bilister tok opp, med bakgrunn først og fremst  i skader på understell. I seinere tid har imidlertid nye grupper sluttet seg til salt-skeptikerne, blant annet Syklistenes Landsforening og Miljøpartiet De Grønne.

Bystyret i Trondheim vedtok 16. februar enstemmig å redusere bruken av veisalt i byen, men prosessen fram til vedtaket bød på både spøk og alvor.  Ikke minst var det uenighet både om nytten av veisalting for trafikksikkerheten, og om skadene saltet medfører  så vel på biler og veier som på sykler og skotøy.

Skadevirkningene er etter hvert godt dokumentert. Resultater fra blant annet Norsk Institutt for Vannstudier (NIVA) og Transportøkonomisk Institutt er oppsummert av Statens Vegvesen på en egen nettside, og etaten har satt i gang et eget prosjekt Saltsmart, for å minimere bruken av salt på riksvegene våre.

I Bystyret  begynte det med at både undertegnede (på vegne av MDG) og Elin Andreassen (på vegne av FRP) tok opp veisalting i bystyremøtet i januar. Sak ble oversendt til byutviklingskomiteen der Elin og jeg er henholdsvis nestleder og leder.  I komiteen var det stor enighet, bare i Arbeiderpartiets fraksjon var det skepsis til å redusere saltbruken. Vi kom likevel fram til ei enstemmig innstilling som blei sendt videre til sluttbehandling i bystyret.

I mellomtida trådte korridorpolitikerne i aksjon. Arbeiderpartiet ville ha hensynet til trafikksikkerhet som første punkt, og mente både at salt reduserer antall ulykker og at skadene ikke er dokumentert. Krfs Geirmund Lykke, som er i ivrig syklist, fant en fersk artikkel i Nationen som tyder på at sikkerhetsgevinsten ved salting er langt mindre enn tidligere antatt og at negative bivirkninger av ulike slag har vært betydelig undervurdert.

Dermed fant både Arbeiderpartiet og Venstre – som også fryktet for sikkerheten på veiene – ut at de kunne akseptere den virkelighetsbeskrivelsen komiteen hadde gått inn for, dersom bare ordet trafikksikkerhet ble nevnt aller først.  Med det på plass kunne bystyret fatte et vedtak som var enstemmig på de fleste punkter; Fremskrittspartiet stemte riktignok mot et par av formuleringene, men Elin Marie Andreassen og hennes partifeller var likevel strålende fornøyd med resultatet. Selv Arbeiderpartiet virket fornøyd.

Og vedtaket lyder slik:

Redusert veisalting

Trafikksikkerheten har økt ved bruk av veisalting, men Trondheim kommune er kjent med at veisalting kan gi skader på vegetasjon, dårligere vannkvalitet, bidra til økt korrosjon på stål- og betongkonstruksjoner, mer sprekker og telehiv i veier og flere andre uheldige følgeskader.

1. Trondheim kommune vil redusere egen veisalting på kommunale veier, og ikke salte annet enn i tilfeller hvor det anses som nødvendig for trafikksikkerheten og fremkommeligheten.
2. Trafikksikkerheten kan også opprettholdes og forbedres med andre tiltak som lavere fartsgrenser, strøing med tørr sand eller sand iblandet varmt vann.
3. Salting og strøing kan med fordel unngås på rene sykkelveier, hvor fokuset bør ligge på bedre snørydding.
4. Trondheim kommunes forbruk av veisalt skal rapporteres årlig.
5. Trondheim kommune vil rette en henstilling til Statens Vegvesen og Sør – Trøndelag fylkeskommune som har ansvar for E6, riks- og fylkesveier om å redusere veisalting i størst mulig grad.
6. Trondheim kommune oppfordrer Statens Vegvesen til å utrede samfunns- og miljømessige kostnader ved dagens veisalting, herunder konsekvenser for gående og syklende.