Narkokrig i klasserommet

Dette bildet viser en narkohund på Ringstabekk skole i Bærum.  FOTO: KRISTOFFER HATTELAND ENDRESEN

I kampen mot narkotika overskrides normale grenser for personvern og rettssikkerhet i økende grad, og protestene blir neglisjert. Det siste mote-tiltaket mot narkotika er uanmeldte besøk med narkohund på skolene. Jurister påpeker at dette er i strid med grunnleggende menneskerettigheter og elevorganisasjonene fortviler, men til liten nytte. Det eneste stortingspartiet som tør å si klart nei til dette er Venstre, og heldigvis fikk de gjennomslag for å modifisere forslaget noe. I Bystyret i Oslo har MDG forsøkt  å samle et flertall for å stanse overgrepene.

Krigen mot narkotika har pågått i femti år, og de ulike stoffene denne krigen skal hindre oss i få tak i er likevel  mer utbredt enn noen gang. Bekjempelsen av narkotika er ikke basert på rasjonelle argumenter men på et oppkonstruert fiendebilde. All diskusjon om narkotikapolitikken domineres av et antall ”sannheter” som ved nærmere ettersyn ikke holder mål. Påstander av typen ”narkotika er forbudt i de fleste land” er meningsløse, fordi det er selve ulovligheten, altså forbudet, som plasserer et stoff i gruppen ”narkotika”. Dette argumentet gjør forbudet til et hovedargument for fortsatt forbud.
Selve begrepet narkotika er en viktig avsporing i seg selv. Mange tror at de ulike stoffene dette begrepet omfatter har felles egenskaper, men noen definisjon av hvilke egenskaper dette måtte være er så langt ikke lagt fram. Det varierer da også fra land til land hvilke stoffer som er ulovlige, og den viktigste fellesnevneren for stoffer på den norske narkotikalisten er – at de er oppført på narkotikalisten. Likevel er det en utbredt forestilling at ”narkotika” betegner en gruppe stoffer med viktige egenskaper til felles, og at lettere og mere utbredte stoffer (les: cannabis) er ”inngangsporten” til en misbruker-karriere der de tunge stoffene (les: heroin”) er endestasjonen. Ingen forskning har klart å påvise noen slik sammenheng, men argumentet anes som selvinnlysende og trenger tilsynelatende ikke å begrunnes ytterligere. Velutdannede mennesker kan derfor få seg til å skrive at ”narkotiske stoffer … er for de fleste dødelige ved enden av en kort vei.”

Enhver som inntar et forbudt stoff er derfor en misbruker som trenger behandling eller straff. Dette i motsetning  til alkohol, der det  er normalt å skjelne mellom bruk og misbruk. Ingen ville  finne  på å påstå at den som tar et glass øl på fredagen fortjener merkelappen alkoholiker. Demonisering av alle de ulike substansene som er samlet i sekken narkotika er så grundig internalisert hos  de fleste av oss, at det anses som en selvfølge at normale regler for personvern og rettssikkerhet settes til side.  Krigen mot narkotika brukes som brekkstang for å gi politiet utvidede fullmakter.
Kritikken av dagens narkotikapolitikk blir imidlertid sterkere for hver dag som går. Det kan derfor være desperasjon fra forbudstilhengere som ligger til grunn for skolerazziaene, og den flittige påpeking av at cannabis kan ha skadevirkninger.  At disse skadevirkningene likevel er langt mindre enn dem bruk av alkohol kan medføre overses glatt. Tilhengere av uanmeldte narko-razziaer på skolene kjemper gjerne  for utvidet skjenketid og flere brennevinsutsalg. Mange tegn tyder likevel på at vi står foran et paradigmeskifte i narkotikapolitikken. Argumentene for en grunnleggende endring i tilnærmingene til problematisk rusbruk vinner økende tilslutning på høyt politisk nivå og i alle politiske leire.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: