Moral, butikk og regjering

Torfinn Ingeborgrud  fra MDG under Statoils generalforsamling

På Statoils generalforsamling var det økt motstand mot selskapets satsing på canadisk oljesand. En brei allianse av miljøorganisasjoner (herunder Miljøpartiet de Grønne) og urfolk, med støtte fra Den Norske Kirke, presenterte knallhard kritikk av de moralske, økologiske, humanitære og økonomiske sidene ved utvinning av oljesand, og fikk støtte fra en betydelig del av aksjonærene. Også Statoils egne ansatte støtter deler av denne kritikken, men hovedaksjonæren, den norske stat, nekter å lytte.

I etterkant har Opplysningsvesenets Fond, som disponeres av Kirken, erklært at de vil trekke ut sine investeringer fra Statoil. Olje- og energiministeren har reagert med et oppsiktsvekkende utspill i Stavanger Aftenblad, der han blant annet beskylder kirken for ”stadig større tilbøyelighet til å uttale seg om politiske spørsmål, det vil si blande børs og katedral”.

Denne uttalelsen er interessant fordi den avslører et grunnleggende premiss for den omstrukturering av offentlig eide bedrifter som har foregått i mange år. Ordbruken er også interessant; Borten Moe forutsetter at det er nødvendig med et klart skille mellom økonomiske og etiske vurderinger. Forutsetningen er at bedriftene skal operere på markedets premisser og ikke styres av politiske mål. Det er på denne bakgrunnen næringsminister Trond Giske har fått kjeft for å blande seg inn i Telenors salg av sine eierandeler i TV2.

Men denne  tankegangen, gjerne kalt New Public Mangement,  gjelder ikke bare statlige virksomheter. I kommunestyrer og fylkesting blir det nå forutsatt at kommunale tjenester blir best dersom de organiseres på den mest profitable måten. Derfor hevder for eksempel partiet Venstre at de kommunale tjenestene bør driftes av aksjeselskaper som helst bør være privateid. Skal det offentlige ha eierinteresser må dette ikke føre til at bedriftenes ledelse utsettes for politisk press som kan begrense den økonomiske handlefriheten. Venstre er nok den mest konsekvente forkjemperen for å fjerne politikere fra styrene i kommunale bedrifter, men de er slett ikke aleine. Langt inn i Arbeiderpartiet og SV er det aksept for denne tenkemåten, og i det makt- og profittstyrte Senterpartiet er det akseptert visdom.

I et svar til Ola Borten Moe sier Svein Arne Lindø, leder for Kirkerådet: ”At kirken går foran og viser vei i etisk relevante spørsmål, er ikke noe nytt. Hele Den norske kirkes engasjement for skaperverk og bærekraft har sitt utspring i troen på Gud.” Det er ikke nødvendig å være medlem av Den Norske Kirke, eller for den saks skyld av noe annet trossamfunn innenfor eller utenfor kristenheten, for å innse at de religiøse massebevegelsene har og skal ha et moralsk ansvar. At kirken tar dette ansvaret på alvor burde ikke være grunnlag for kritikk men for anerkjennelse.

De siste årtiene har alle religioner utviklet et engasjement for miljø- og klimaspørsmål. I 1986 ble 800 representanter for alle de største religionene enige om en erklæring som fastslår at mennesket har et moralsk ansvar for å ta vare på jordklodens klima og miljø. Dette er en naturlig videreutvikling av religionenes etiske dimensjon.

Problemet i dag er ikke at for mange stiller moralske spørsmål ved virksomheten til multinasjonale selskaper, men at for få gjør det. Jeg ønsker meg ikke et samfunn  med  inkvisisjon og kjetterforfølgelser, men jeg ønsker meg et samfunn der både individer og bedrifter vurderer sin virksomhet i et moralsk perspektiv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: