Byvekst og jordvern

Hallsteingård i Sjetnemarka.

Trondheim er en by i rask vekst, i likhet med de øvrige storbyene i Norge. Fortsetter det som nå får vi 50 000 nye innbyggere før år 2030. og ved behandling av kommuneplanens arealdel i høst må vi derfor ta en del vanskelig valg for å sikre framtidige utbyggingsarealer. Dette er spesielt betonet i det kommunale prosjektet ”Trondheim 2030”.

Den enkleste måten å skaffe nye byggeklare felt på, er å omdisponere bynære jordbruksområder, men dette er et valg som straffer seg på lengre sikt. Bygger vi ned jordbruksområdene er grunnlaget for lokal matproduksjon tapt for alltid. Tap av grønne områder har dessuten store negative følger for folkehelse og muligheten til rekreasjon. Det er derfor mange vanskelig prioriteringer som må gjøres, og hvis vi ikke er forsiktige kan det oftest bli de grønne områdene som taper.

Noe dyrkamark blir vi nødt til å omregulere. Trondheim har i flere år ført en fortettingspolitikk, blant annet for å redusere transportarbeidet. Men fortettinga har også sin pris, eplehager og andre pustehull forsvinner. Vi må anstrenge oss for at skadevirkningene blir så små som mulig. Et godt eksempel i så måte er lavutslippsbydelen på Brøset som skal formes slik at naturverdier i størst mulig grad blir bevart.

Derfor er det enighet i bystyret om å innføre en grønn strek som kan avgrense de viktigste jordbruksområdene og verne dem mot nedbygging på samme måte som den røde strek verner markaområdene. Det det ikke er enighet om – foreløpig – er hvor den grønne streken skal gå og hvilken rettskraft den skal ha. Vi veit at den røde strek har gitt et godt vern for marka-områdene – så godt at Frp og Høyre stadig vil ha den flyttet.

Det er å håpe at den grønne streken blir like effektiv, men det er først og fremst viktig at den blir trukket slik at den virkelig omfatter de viktigste jordbruksområdene som nå er truet av nedbygging. Det nytter derfor ikke å gjøre slik Arbeiderpartiet synes å ha gjort, nemlig som utgangspunkt å flytte den grønne streken så langt ut at de mest kontroversielle områdene ikke gis noe som helst vern.

En demokratisk prosess forutsetter at de folkevalgte i fellesskap kan drøfte de ulike alternativene og uten å være bundet på forhånd av sine respektive partier. Forhåpentligvis er det også denne linja Arbeiderpartiet vil legge seg på når forhandlingene kommer i gang.