Syrias plass i verden

I Sykes-Picot avtalen fra 1921 ville Frankrike og Storbritannia dele Midtøsten slik som dette. Resultatet ble noe annerledes, først og fremst fordi Tyrkia var sterkere enn forutsatt. Wikimedia

Opprørene i Midtøsten har endret regionens karakter for alltid, men vi er ennå i en tidlig fase,  og det er slett ikke åpenbart hvordan det nye Midtøsten blir. Borgerkrigen i Syria preges av de mange konfliktlinjene som løper gjennom regionen; her møtes ulike religioner og etniske grupper  med århundregamle tradisjoner for konflikt og samarbeide.

Her er også det internasjonale samfunnets oppmerksomhet fokusert. Konflikten mellom Israel og nabolandene og de store oljekildene er blant faktorene som gir Midtøsten stor strategisk interesse. Men vi skal passe oss for å tro at stormakts-interessene er den viktigste ingrediensen i den heksegryta Midtøsten idag er blitt. De siste års opprørsbevegelser kjennetegnes nettopp ved at folk i Midtøsten prøver å ta makta over sine egne liv og forme sine egne samfunn, med eller mot stormaktenes vilje.

Land som USA og Israel, som i årtier har skjelt ut Bashar Assad og hans Baath-regime, er idag i en vanskelig situasjon. I flere årtier har jo Assad-dynastiet, liksom Hosni Mubaraks regime i Egypt, vært en garantist for freden i området. Både i Syria og Egypt er det nå sannsynlig at krefter kommer til makta med langt større vilje til  konfrontasjon med den sionistiske statsdannelsen enn de gamle diktatorene. USA og Israel kan naturligvis ikke ta avstand fra de syriske opprørerne, men prøver i stedet å påvirke og styre dem med politiske og økonomiske virkemidler. Den som tolker opprøret i Syria som et utslag av vestlig imperialisme har likevel misforstått situasjonen grundig.

Som jeg skreiv igår var det Storbritannia og Frankrike som trakk opp grensene i Midtøsten etter første verdenskrig. Det osmanske riket var en av krigens tapere, men Tyrkia reiste seg under ledelse av Mustafa Kemal Atatürk og etablerte kontroll over et større område enn stormaktene hadde tenkt å gi dem. Armenere, assyrere og yezidier ble fordrevet, mens muslimske kurdere skulle integreres i det nye monokulturelle Tyrkia.

Atatürk tok fra Syria provinsen Hatay rundt  byen Alexandretta (İskenderun), innerst i Middelhavet. Tyrkernes far klarte derimot ikke å få herredømmet over Mosul og de oljerike kurdiske områdene i Irak. Disse grensene var ikke fastsatt før på 1930-tallet, og er fortsatt ikke endelig akseptert av hverken Syria eller Tyrkia. heller ikke er de akseptert av de store kurdiske folkegruppene hvis idealiserte hjemland, Kurdistan, deles brutalt opp av disse linjene på kartet.

Kampen mot kurdisk nasjonalisme har vært en hovedfaktor i tyrkisk politikk fram til idag, og Tyrkias velvilje overfor den syriske nasjonalkongressen SNC må ses i sammenheng med dette. De syriske kurderne har forgjeves bedt om garantier  fra SNC for sine rettigheter i det nye Syria. I mangel av slike garantier har kurdiske styrker de siste dagene etablert kontroll i de største kurdiske byene og langs grensa til Irak. Hoveddelen av disse styrkene stammer fra partiene PKK og PYD, men irakisk Kurdistan skal også ha sendt tre tusen av sine peshmergas til Syria «for å beskytte den kurdiske sivilbefolkningen». Hvilke formelle eller uformelle  avtaler  kurderne  har med Den frie syriske hær er ukjent.

Den irakiske staten har forøvrig minst tre ulike holdninger til situasjonen i Syria; statsminister Maliki, som tilhører det sjiittiske flertallet, følger sine nære allierte i Iran ved å støtte Bashar Assad, mens den arabiske sunni-opposisjonen støtter sine slektninger og trosfeller blant opprørerne på den andre sida av grensa. Kurderne  på sin side vil opprette et Vest-Kurdistan alliert med den autonome regionen i Nord-Irak – også kalt Sør-Kurdistan.

Det internasjonale samfunn med USA i spissen insisterer på at statsgrensene i Midtøsten må ligge fast. Også Norge har lagt seg på denne linja. Hvorfor  Churchills linjer i sand fra 1921 skulle være mere hellig enn grensene mellom Tsjekkia og Slovakia,  eller  mellom  Sør- og Nord-Sudan har jeg aldri forstått.

Idag vaier det kurdiske flagget i et sammenhengende belte fra Khanaquin på den irakisk-iranske grensa til Amude og Qamishli ved Syrias grense mot Tyrkia, og min ringe spådom er at det ikke blir fred i Midtøsten før kurdiske kulturelle og politiske rettigheter er etablert i hele regionen.  Politiske og kulturelle rettigheter for de mange religiøse og etniske minoritetene må også  sikres. noe steder kan autonome regioner være fornuftig, men det må nå være viktig å forhindre alle tendenser til etnisk rensing. Syria og nabolandene har alltid vært kulturelle smeltedigler, og det må de fortsette å være.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    Jul 21, 2012 @ 13:04:38

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: