Vår vekstsyke økonomi

Intet tre vokser inn i himmelen, og jordkloden har sin avgrensede størrelse. Dette fører nødvendigvis til at menneskets forbruk av jordklodens ressurser før eller seinere vil støte på fysiske begrensninger. Dette er ikke nye tanker, de ble inngående drøftet allerede i forskningsrapporten Limits to Growth fra 1972, med norske Jørgen Randers som medforfatter.

Et av scenariene fra «Limits to growth».

Ettersom folketallet og forbruket på jorda øker rykker uunngåelig disse grensene nærmere i tid. Den som påpeker slike enkle fakta blir gjerne avfeid som en dommedagsprofet. Ulike teoretiske spekulasjoner brukes til å bevise at det alltid vil være nok ressurser tilgjengelig, og det er gjerne markedet som trekkes fram som den evige problemløser. For eksempel hevder danske Bjørn Lomborg i Foreign Affairs nr 4/2012 at framskrivingene i Limits to Growth har slått feil, og gjør narr av dem som trekker nødvendigheten av og muligheten for økonomisk vekst i tvil. Lomborg hyller menneskelig oppfinnsomhet og hevder at det alltid vil være mulig å finne nye teknologier til å erstatte de gamle. Videre peker han på at økonomisk vekst de siste 40 år har løftet hundrevis av millioner mennesker ut av fattigdom. Han hevder at det derfor er umoralsk å forkaste fortsatt økonomisk vekst.

Slike vurderinger er alltid attraktive fordi de skyver de vanskelige avgjørelsene ut i tid. Lomborg vil, om han blir presset, selvfølgelig innrømme at det er begrensede mengder  tilgjengelige ressurser av ethvert slag. Han fortsetter likevel å predike den evangeliet om den grenseløse økonomiske vekst. På samme måte vil politiske parter som Høyre og Ap eller for den saks skyld Venstre og SV, nok erklære seg opptatt av økologi og klima, men målsettinga om fortsatt vekst i reell kjøpekraft for Ola og Kari lar de likevel stå ved lag.

For å overskride denne situasjonen er det nødvendig å undersøke hvor store ressurser som virkelig finnes, og å finne strategier for et samfunn uten økonomisk vekst. Det er ikke slik at økt forbruk av naturressurser er nødvendig for menneskelig lykke – tvert imot har det jo vist seg at forbruksøkning over en viss grense ikke øker tilfredsheten i befolkningen. Tvert imot møtes vi daglig av budskap om nye produkter og opplevelser som vi må trakte etter. Det er inngrodd i vår forestillingsverden at vi stadig må øke forbruket.

Det kreves en anstrengelse å tre ut av troen på den grenseløse vekst. Derfor er det gledelig at Richard Heinberg har skrevet boka «The End of Growth – Adapting to Our New Economic Reality» der han viser hvordan den vekstbaserte økonomien er på kollisjonskurs med grunnleggende fysiske fakta.

Heinberg hevder at de økonomiske krisene verden nå opplever skyldes nettopp at vi er iferd med å nå de fysiske grensene. Var har allerede høstet de lavthengende fruktene, olje- og mineral-forekomster som er lette å utvinne, og det kreves stadig større innsats for å høste den mere vanskelig tilgjengelige frukten. Heinberg hevder at dette er en underliggende årsak til de økonomiske krisene vi opplever, og spår at slike kriser vil vokse i styrke og hyppighet liksom klimaendringene og andre utslag av vår økologiske uforstand.

Men så blir spørsmålet hvordan vi kan overskride forestillingen om at kontinuerlig økonomisk vekst er nødvendig – eller mulig. Heinberg lover ikke noen lettvinte løsninger men peker på noen grunnleggende erkjennelser som må legges til grunn for en økologisk økonomi:

  1. Veksten i befolkning og forbruk kan ikke vedvare.
  2. Fornybare ressurser må forbrukes i lavere takt enn deres naturlige fornyelse.
  3. Ikke fornybare ressurser må forbrukes i minkende tempo og resirkuleres så langt som mulig.
  4. Avfall må minimeres. gjøres ugiftig for mennesker og miljø og forvandles til næring for nye prosesser.

Heinberg mener idealistiske tiltak i lokalsamfunn er en viktig faktor i utviklinga av en ny økonomi, men innbiller seg ikke at slike små tiltak er tilstrekkelige. Han tror heller ikke at regjeringer og konserner vil gjennomføre nødvendige endringer før de tvinges fram av kriser. det er erfor et pessimistisk bilde han tegner.  La likevel ikke pessimismen  hindre oss i å arbeide for å legge   grunnlaget  for et samfunn som kan bestå etter at vekst-feberen er gått over.

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Ullern
    Aug 04, 2012 @ 20:38:39

    Hei Bojer,

    Bra du skriver om vekstgrensene og Heinbergs bok.

    Men Heinbergs tidligere titler «Peak Everything: Waking Up to the Century of Declines» og «The Party’s Over: Oil, War and the Fate of Industrial Societies» sier mer om de reelle tilstandene enn det mildere «Adapting to Our New Economic Reality».

    «Adaptering» til de nye tilstandene – med løpsk klima-ekstreming, ressurskriger (med Norge på de sterkestes, råestes og mest urettferdiges side i NATO), kynisk understøttet folkevekst på ca. 250.000 per døgn (kapitalistisk økonomi krever tilgang på stadig økt arbeidskraft betalt på eksistensminimum, og pavekirken er – overraskelse! – fortsatt mot prevensjon; ikke noe galt med katolikkene bortsett fra at de siden kirkemøtet på Ikea i 325 e.kr. alltid har vært «perverse, løgnaktige, upålitelige og morderiske» tjenere for makthaverne, fra keisere over paver, konger, presidenter og statsministre, og er det fortsatt med pave Rat-singer, trolig en nær tysk slektning av Rottefangeren fra Hameln…), osv. i rekken av globale kriser – er neppe mulig på gammeldags, høflig justerende vis.

    Skarpere tone enn din kose-kåserende optimisme om «et samfunn som kan bestå etter at vekst-feberen er gått over» er etter all sannsynlighet overhengende påkrevet nå.

    «[W]hile the ruling class has taken what it wanted without apology, the chattering class—liberals and progressives, has acted as if it’s at a debate club meeting.» skriver Rob Urie på http://www.counterpunch.org/2012/08/03/say-goodbye-to-social-security/ . – Både skribenten og artikkel-nettstedet anbefales på det varmeste.

    Det at de offentlige debatt-grensene er så høflig innsnevret at de vesentlige fakta om våre menneskelige samfunn ikke trenger gjennom, er en sentral del av problemet med vekstmodellen vi lever etter.

    Det blir bakstreversk å debattere tullinger som Bjørn Lomborg – selv om han selvfølgelig får publisere i det elitetunge Council of Foreign Relations (CFR) prestisjefylte «Foreign Affairs», hvilket kun bekrefter hans irrelevans for reell miljøsak – i en sommer da vi har fått vite at 97 % av Grønnlandsisen nå har avsmelting, 2/3 av USAs jordbruk er rammet av katastrofal tørke, og Norge selv opplever «dobbelt og opp til tredobbelt så mye nedbør enn det som er vanlig i juli» – http://www.yr.no/nyheter/1.8263970 .

    Litt forstyrret klima? – Ja, i samme forstand ABB er «litt forstyrret».

    Det er på høy tid å innse at dette samfunnet kan IKKE bestå «etter at vekst-feberen er gått over».

    For det første er det ikke en «feber» som kan «gå over», men noe vi alle deltar i og må slutte å opprettholde. Vi er innenfor som deler av fenomenet, ikke utenfor slik det passive utrykket «er gått over» indikerer.

    For det annet er det nettopp den grunnleggende organiseringen av «et samfunn» de drepende og eskalerende problemene nå handler om. Aksjeloven – både i Norge, USA og andre NATO-land – må endres til at børsnoterte Allmennaksjeselskaper (ASA) formelt har ansvar for å tjene samfunnet foran å tjene utbytte til aksjonærer.

    For de tre må bundet mandat til folkevalgte innføres, slik at politikere ikke lenger kan lyve fritt og ustraffet. En form for sanndruelighet må være obligatorisk for alle offentlig ansatte, særlig politifolk (som nå står fritt til å lyve, og ofte lurer folk – særlig ungdom – til å akseptere bøter og kriminalisering). Direkte demokrati (aka. politisk anarkisme) blir en nødvendighet for at de i sentrale forvaltningsroller skal kunne få effektive tilbakemeldinger fra samfunnets kontakt med biosfæren. – Alternativet blir en postapokalyptisk parodi på velfungerende samfunn – hvilket vi allrede stort sett lever i, når hele menneskestammen globalt tas med.

    Folkevekst, forbruksvekst og forskjellsvekst henger så nøye sammen at alle tre faktorer må stoppe samtidig. Enten gjør vi mennesker det bevisst, eller så stopper biosfæren/Gaia oss fra det – hvilket nå er godt i gang. Grenseløs vekst i begrensede ressurser er matematisk umulig. Det kan ikke påpekes ofte nok, sålenge det faktisk benektes. Himmelen (på dagtid, bak skyer og forurensning) er blå uansett hvor mye det fornektes.

    Vi står ikke overfor kommende klimakriser som «vil vokse i styrke»: Vi er midt i dem. Vi har ikke «økologiske uforstand»: Vi utøver økologisk sinnssykdom.

    Det er på høy tid å legge vekk den politisk korrekte høfligheten, og peke på tsunamien av menneskeskapte ødeleggelser omkring oss.

    Greit å ikke være pessimistisk: Vi lever til vi dør uansett. Men det kunne være hyggelig om den døden – både som individer, gruppe, og art – kunne ha en verdighet ved seg.

    I en verden der en milliard allerede sulter daglig, kronisk, til de dør – like mange som det var mennesker på kloden i år 1800 – og halvparten lever på under ca. en ti-kroning om dagen (jf. FN-info) for at vi, her i den rike milliarden skal kunne ødsle biosfæren i korttenkte rikdomsleker slik vi gjør (bare internettet vi bruker krever så mye ressurser bak for å bestå at det er helt tvilsomt om det er bærekraftig og kan opprettholdes, dersom verden skulle bli så rettferdig som trengs for at menneskestammen skal kunne fortsette uten stor sosial og økologisk uro) – i en slik verden som nå utgjør det dessverre å støtte problemet å være høflig og mild i tonen omkring miljøødeleggelsene vi fortsatt ØKENDE skaper: CO2-utslipp 2011 økte med 3,5 % fra 2010, som økte med 6 % fra 2009, osv.

    Noen få tjener fortsatt store penger og velvære på at krig og planet-ødeleggelser øker. Det må stoppes. Høflige påpekelser har vi prøvd med i 40 år, Bojer. Med all den respekt du vet jeg har for ditt virke ellers: Det virker ikke. For ødeleggelsene er fullt bevisste og valgte fra de profitterendes side.

  2. Ullern
    Aug 05, 2012 @ 03:28:54

    Kommentar til «Vår vekstsyke økonomi» II

    Etter å ha latt meg lokke til å lese Bjørn Lomborgs fantastiske 9-siders artikkel i Foreign Affairs, har jeg skiftet mening. Jeg gir meg helt over. Nå føler jeg meg frelst, fra en skjebne verre enn fremtiden.

    Jeg liker Lomborgs beskrivelse av at «[M]ainstream forecasts of (…) growth (…) are positive as far as the eye can see». Så da har vi likevel «A future so bright I gotta wear shades» – for ikke å bli blendet. Endelig en som sier det rett ut.

    Lomborg blender med sine argumenter – til man ikke ser annet. Hans konklusjon er som bestilt (og trolig er den det) av CFR og FAs globalister: «It is past time to acknowledge that economic growth, for lack of a better word, is good, and that what the world needs is more of it». – Ordet han ikke helt finner er selvfølgelig «greed». «Greed is good», og kanskje «God», helt i tråd med Gordon Gekkos påstand i filmen «Wall Street» fra 1987, filmet ferdig tre og en halv måned før det store børskrakket i oktober det året.

    Bildet artikkelen gir er som et sånt «Finn fem feil»-bilde. Bare at her kan man ønske seg tallet «femti» eller endog «femhundre». Lomborg, som den dyktige demagog han er, nevner mange viktige innvendinger mot hans glansbilde, men feier dem unna med få ord – altfor få ord. Det er hva han utelater som er mest beskrivende.

    1. Lomborg nevner ikke at jordens folketall er nær doblet fra 1970 til 2012, fra 3,7 til 7,1 milliarder. Det gjør at alle hans andre rosenrøde beskrivelser av vekst i variabler ser bort fra et doblet behov. «[T]he absolute number of people going hungry has in fact increased slightly» innrømmer Lomborg. Tallene han ikke nevner er: fra 1970 – 875 milloner til 2009 – 1,025 milliarder. «Slightly» for Lomborg er 150 millioner mennesker for oss andre. Men fortvil ikke, alt er bra, prosenttallet har falt: «from 35 percent to less than 16 percent», sier Lomberg, som glemmer å nevne de absolutte tallene. «and well over two billion more people have been fed adequately» fortsetter han – uten å nevne at folketallet har økt med nær tre og en halv milliard – altså omtrent halvannen milliard mer som IKKE «have been fed adequately». Bravo, Lomborg – med slik tallsjonglering fjerner vi sult og nød i verden.

    2. Lomborg mener DDT og pesticider ikke er noen stor sak. Tvert i mot burde vi bruke mer av dem, ser han ut til å forfekte, og særlig farlig er det ikke: «…in large doses, DDT is likely harmful to birds. (…) The ban on DDT (…) have likely contributed to several million unnecessary deaths.» Hvor mange som «likely» lever grunnet den globale spredningen siden 1970-tallet av forbud mot den rå giften DDT spekulerer han ikke over. Det er ikke hans type optimisme.

    3. Lite kvantifiserte eksterne kostnader bryr ikke Lomborg seg om. Om jordbruk sier han at «organic farming is at least 16 percent less efficient», og ser fort bort fra eksempelvis CO2-kostnadene ved industri-jordbruk. Tar man med sånt, er det ganske sikkert at lokalt dyrket mat fra økologisk jordbruk kommer mye bedre ut enn verdenstransportert hvete, mais, hirse, ris, grønnsaker og frukt. Men sånne bagateller som CO2-utslipp og klima-ekstreming nevner ikke Lomborg – i det hele tatt.

    4. Forsøpling er heller ikke noe problem for Lomborg: «[A]ll U.S. municipal waste from the entire twenty-first century could be contained in a single square dump that was 18 miles on each side and 100 feet high.» – «Oj, det er jo ingenting!», vil han tydeligvis ha oss til å tenke. Det der med «the entire twenty-first century» høres jo besnærende ut. Men en dynge husholdningsavfall etter 11 år på tre mil gange tre mil og 30 meter høy, vel, den er ikke akkurat liten heller, da, Lomborg. – Hadde det ikke vært for den positive tonen han pakker den råtnende dynga inn i, kunne jeg lett blitt litt bekymret der.

    5. Den virkelig store forenklingen fikser Lomborg slik: «The basic point of The Limits to Growth seemed intuitive, even obvious: if ever-more people use ever-more stuff, eventually they will bump into the planet’s physical limits. So why did the authors get it wrong? Because they overlooked human ingenuity.» Her, tidlig i artikkelen, legger han det glatte premisset at «Limits to Growth»-rapporten tok feil. Mennesker er nemlig så smarte at uendelig vekst på en begrenset planet likevel er mulig. Ifølge Lomborg. – Det var da jeg virkelig ble glad. Helt til jeg tenkte på at det kan jo hende han tar feil. Kanskje matematikken gjelder likevel. – I så fall er vi i trøbbel, dude. Tenker jeg, etter litt.

    Sånn kunne man fortsette med de groteskt store utelatelsene Lomborgs selvsikre tone gjør i artikkelen. Men jeg begrenser meg til fem feil, påfallende som de er. Selv om det ser ut til å være lett å fortsette til 500. Bare se etter selv: http://www.lomborg.com/sites/default/files/Art%20BL%202012-06-20%20Alarmism%20Foreign%20Affairs.pdf .

    Lomborgs artikkel nevner heller ikke 30-års oppdateringen av «Hvor går grensen?» (som «Limits to growth» het på norsk). Så smart er han. Da slipper han å argumentere mot oppdaterte data. Mye greiere å harsellere over en bok fra forrige århundre, selvfølgelig.

    Og jeg omfavner glad og optimistisk Lomborgs visjon om at det er på tide å innse at «økonomisk vekst» er akkurat «hva verden trenger mer av». – Og i morgen skal jeg amputere hjernen, som likevel bare er i veien.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: