Arabisk sjåvinisme

Libyere fra amazigh-folket viser flagget sitt.

«Den arabiske våren» begynte som et opprør mot korrupte og autoritære maktapparater i i flere land i Midtøsten, men navnet er misvisende: opprørerne er ikke bare arabere.

Mange ser på Midtøsten som et arabisk område, ikke minst takket være den intime sammenhengen mellom islam og det arabiske språket i den hellige Koranen, men Midtøsten rommer mange ulike folk.Vestlige radikalere med sympati for arabisk selvhevdelse, overser ofte at araberne også er imperialister som undertrykker andre folk og nasjoner.

Midtøsten er jo befolket av mange ulike folkeslag som tilhører et stort antall religiøse tradisjoner. Sammen med muslimsk religion ble arabisk kultur og språk spredt til et stort område med opprinnelig ikke-arabisk befolkning. mange av de fremste skikkelsene i den muslimske ekspansjons historie har hatt minoritetsbakgrunn, for eksempel kurderen Saladin, som ledet gjenerobringen av Palestina fra korsfarerne, og amazighen Tariq ibn Ziyad, som ledet den muslimske erobringen av Spania og Portugal.

Mange steder har disse folkegruppene blitt assimilert som arabere, men i utkantene av det muslimske Stor-Arabia har kurdere, berbere (amazigh) og kabyler holdt på sine språk og tradisjoner. De etniske minoritetens undertrykte situasjon ble forsterket gjennom de nye landegrensene vestmaktene trakk opp etter det osmanske imperiets sammenbrudd. Mens osmannerne hadde styrt gjennom lokale herskere som ofte tilhørte den lokale folkegruppa, ble det nå opprettet nasjonalstater etter europeisk mønster, og med framveksten av arabisk nasjonalisme forsvant ofte minoritetenes rettigheter.

I nyere tid har arabisk sjåvinisme også funnet ikke-religiøse uttrykk, som i det panarabiske Baath-partiet, et parti som i litt ulike utgaver har hatt makta i Syria og Irak. Baathismen har hatt sosialistiske overtoner med vekt på utdanning og sosiale forbedringer, og med totalitær forakt for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Undertrykkelsen har ikke minst vært rettet mot de nasjonale minoritetene, først og fremst – men ikke bare – kurderne.

Kurdiske jenter i Qamishlo med kurdiske flagg og syriske opprørsflagg. Foto: Massoud Akko

Et av de mindre kommenterte utslagene av uroen i Midtøsten i dise dager, er at slike minoriteter har kunnet markere sine interesser. derfor har amazighene i Libya og kurderne i Syria på hver sin måte reist sine flagg og krevd retten til å bevare og videreutvikle sin kultur.

Den pågående borgerkrigen i Syria har avdekket dype motsetninger ikke bare mellom ulike religiøse grupper men også mellom ulike folkeslag; kurderne har benytte sjansen til å heve sin langvarige kamp for kulturelle og politiske rettigheter til et nytt nivå ved å ta makta i det såkalte papegøyenebbet, en bit av Syria som stikker inn mellom Irak og Tyrkia, land med store kurdiske minoriteter.

I Libanon er Walid Jumblatt leder for de mektige druserne, en esoterisk religion avledet av sjia-islam, med tilhengere i Syria, Israel og Libanon. Jumblatt har uttalt til journalisten Martin Chulov at han frykter den stabiliteten Sykes-Picot avtalen innførte er iferd med å rakne. Jumblatt har antakelig rett; den gamle orden lar seg ikke gjeninnføre; Et demokratisk Midtøsten forutstetter at arabisk frihet tar former som gir frihet også for amazigher, kurdere og andre minoriteter.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Konrad
    Aug 19, 2012 @ 19:53:48

    Er ikke dette den gode gamle historien: «Frigjøring» for et folk betyr frihet til å undertrykke det folket som da er så uheldige å bli minoritet i den nye staten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: