Fjell og vidde i Nord-Irak

Khalaen  som er sentrum i Arbil har vært bebodd i minst 6 000 år.

Så er jeg nok en gang i det frie Kurdistan, også kjent som Nord-Irak. Denne gangen kom jeg med rutefly fra Gardermoen til Arbil. De første gangene jeg reiste hit var det charterfly så fulle av kurdiske familier og deres bagasje at det bare manglet ei geit og et knippe høner for å fullende illusjonen av en kurdisk landsby. Mye har skjedd siden da.

Regjeringa i Bagdad vedtok nylig å etterbetale 900 millioner dollar til den kurdiske regjeringa. Men det manglet ikke penger i denne oljestaten før det heller. Flyplassen i Arbil er fullt utstyrt for å ta imot hele flåter av internasjonale flygninger, men da vi landet var det ingen andre fly er, og de store hallene var nesten tomme for folk.

Onde røster, som for eksempel opposisjonspartiene, vil ha det til at regjeringa sløser bort penger på prestisjeprosjekter og tryller bort milliarder til hemmelige konti i skatteparadiser. Det kurdiske parlamentet behandler nå for første gang den kurdiske regionens budsjett. Tidligere har bruken av offentlige midler vært ansett som en statshemmelighet (!).

I sentrum av Arbil ser vi i alle fall noen resultater av den offentlige velstanden. Den store basaren i sentrum av byen har fått en hederlig ansiktløfting, og oppussing av de indre delene foregår stadig. Utenfor basaren, nedenfor den gamle borgen, Khalaen, som har vært bebodd i mere enn seks tusen år, er det anlagt en offentlig park med springvann og klokketårn. Det synes også at selve Khalaen, som står på Unescos verdensarv-liste, er under nennsom rehabilitering.

Fra hotellrommet kunne jeg se den raskt voksende byen som i kveldsmørket stråler i så mange farger. Da morgenen kom var det mye jeg kjente igjen og sola varmet godt for en frossen nordboer. Men da taxien min vel var kommet på veien mot Dohuk ble sola skjult av en voldsom sandstorm og på begge sider av veien spredte det seg livløs ørken så langt sikten rakk. Først da vi kom opp i det kuperte landskapet lenger nord var det noen vegetasjon å snakke om. Men den lumre lufta var fortsatt full av sand, og mange gikk med munnbind eller holdt et skjerf foran munn og nese.Sandstormene har preget sommerværet de siste tre åra, og et samband med pågående klimaendringer kan avgjort ikke utelukkes.

Vel framme i Dohuk var det noen praktiske problemer å overvinne, men noen telefonsamtaler fikk snart satt meg i kontakt med gamle og nye kurdiske venner, ikke minst en gruppe fra den yezidiske religionen, hvis årlige høstfest jeg er kommet for å oppleve. Etter lange samtaler om kurdisk og yezidisk politikk satt vi på en kafe med det klingende navnet Starbox (minnet meg om burger-restauranten MaDonals i Suleimaniya). Plutselig kom et voldsomt vindkast og tok med seg strømmen. Så kom et lite regnskyll, og da vi gikk ut i kveldsmørket kunne vi lukte forbedringa i lufta.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: