En tur til Shingal

Denne 800 år gamle helligdommen på Shingal-fjellet kalles «Lille Lalish». Ezidienes største helligdom er i selve Lalish-dalen lenger Nordøst.

Tidlig imorges startet en bil fra Dohuk med retning Shingal (arabisk: Sinjar). Ombord var jeg og min ezidi-sjåfør  Dachil. Vi kjørte nordover i tett trafikk og i den samme sandstormen som igår. Etter en times tid kom vi til et punkt der Irak møter Tyrkia og Syria, her bøyde vi til venstre og kjørte  sørover langs den syriske grensa.  Fra tid til annen kom vi til kontrollposter med kurdiske pesj-merga soldater.  Landskapet var tørt og brunsvidd, men vi så spor etter hvetehøsten, og noen steder var det frodige flekker med grønnsaker  av ulike slag.  Bortsett fra den brune sanda og steinen var  det mest synlige elementet plastposer og annet  avfall.

Omsider kom vi til ei bru over Tigris-floden.På den andre sida ble vi stoppet av pesjmergas og sikkerhetspolitiet Asayish. De spurte om vi hadde tillatelse til å kjøre til Shingal, men det hadde vi ikke. Så måtte vi opp til kommandanten.  Han slapp oss videre, men gjorde det klart at Kurdistans regjering ikke kunne garantere vår sikkerhet etter dette punktet. Vi var nå bare noen meter fra Syria, og fra tid til annen sto det ventende  taxier som var bestilt av syriske   flyktninger som kom gående fra den andre sida gjennom sandtåka..

Så var det slutt på de kurdiske flaggene og vi kom til områder behersket av den irakiske hæren. Her kom ingen flyktninger fra Syria: den irakiske regjeringstyrkene var flyttet hit for å ta kontroll over en viktig grenseovergang som Den Frie Syriske Hær hadde erobret. Pesjmerga-styrkene hadde nektet irakerne  å rykke videre nordover, og noen dager var det svært spent mellom regjeringshærene og kurdere på begge sider av grensa.  Iraks sjia-muslimske stasminister Maliki er en åpen støttespiller for det syriske regimet og tillater iranske transporter å passere gjennom Irak.

Idet vi passerte grenseovergangen fikk jeg en SMS som ønsket meg velkommen til Syria, men vi holdt oss pent på irakisk side, og etter et stort antall irakiske sjekkpunkter så vi igjen  det kurdiske flagget da vi krysset over til den kurdiske enklaven på Shingal-fjellet.  Befolkningen her er stort sett tilhengere av ezidi-religionen, som av gode muslimer anses som djeveldyrkere (og behandles deretter).

Men det var ikke mye djevelsk over den mottakelsen vi fikk. Vi besøkte først den sivile administrasjonen  i området, der det ble servert et utmerket  måltid, og dro deretter til   en åttehundre år gammel helligdom der vi møtte Shaykh Ismail. Han tilhører en av de slektene som  i århundrer har formidlet ezidienes  esoteriske lære, og fortalte oss  engasjert om helligdommens historie.

Dretter skulle vi opp til fjelltoppen der  «De førti menns tempel» står. Vi kjørte opp trange daler  der landsbyer klorer seg fast til fjellsidene og kom omsider til et område der veien var kjørt i stykker av amerikanerne, fikk vi vite. Bak rekke på rekke av piggtråd og illevarslende fareskilt kunne vi skimte tårnet vi var kommet for å besøke.  Amerikanerne er borte, men vi fikk høre at det er irakiske regjeringsstyrker på basen idag, og valgte å ikke fortsette.

Ryktene vil ha det til at ezidi-røvere i gammel tid satt her og speidet ned på karavaner i dalbunnen nedenfor, og deretter la seg i bakhold for å plyndre dem. Idag var lufta så full av sand at vi ikke så noen dalbunn i det hele tatt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: