Folk overalt under høstfesten.
Den første uka i oktober er den store pilegrims-uka for ezidiene. Det er nå de samles i Lalish, der Sjeik Adi og andre av deres hellige menn er gravlagt. Jeg kom til Lalish for tredje gang, men det var første gang det klaffet for meg med høstfestivalen.
Og forskjellen er stor; mens det tidligere var vært tynt med folk på tempelområdet var det nå stappende fullt helt ned på hovedveien et par kilometer unna.
Med min venn Naif som guide ble jeg kjørt gjennom alle sperringene og helt inn til selve helligdommen. Der tok vi av oss skoene for å gå videre inn på hellig grunn. Overalt var det glade mennesker og likhetene med en musikkfestival er avgjort iøynefallende, helt ned til gjørma og de dårlige toalettfasilitetene, men her er ikke publikum begrenset til et smalt segment av musikkelskere, rundt meg var det alt fra nyfødte til oldinger.
Naif førte meg raskt gjennom mengden inn til forsamlingslokalet som var nyoppusset. Mens det tidligere var gulv, tak og vegger av betong, var nå alt nytt og langs veggene sto de dype sofaene som kurdere setter sånn pris på. Raskt kom det søt te med kardemommesmak foran oss, og jeg fikk hilse på den verdslige lederen for ezidiene, Tahsin Begh, som jeg også traff for fem år siden.
Den store mannen inviterte meg på lunsj sammen med 150 andre herrer, ikke en eneste kvinne var å se, tilmed serveringspersonalet var menn. Ezidi-kvinner trenger ikke dekke til håret eller gå med lange svarte kapper, men de er ikke dermed mere likestilt enn sine muslimske søstre.
To faqirer i festdrakt.
Etter lunsj toget vi ut og stilte oss opp ved inngangen til de underjordiske kamrene der de hellige menns kister ligger. Snart hørte vi kvinner jodle, og så kom qewalene med fløyter og trommer. Bak dem kom flere hvitkledde faqirer og en mann dekket av et rødt klede, det forsøkte alle å berøre før både klede og følge forsvant inn i helligdommen. En morsk dørvokter hindret oss andre i å følge etter. Dette ble gjentatt fem ganger med kleder i ulike farger. Det var en stor ære å få gå under ett av dem, fikk jeg høre.
Ezidienes religion er esoterisk; det vil si at dens lære bare er kjent i sin helhet av noen få innviede. Ezidismen videreføres ikke gjennom hellige skrifter men gjennom muntlige tradisjoner av ulike slag. Det er en egen kaste av sangere og musikere, qewalene, som har ansvaret for å memorere sanger der viktige kunnskaper er nedfelt. Andre deler av kunnskapene formidles av de hellige menn (og noen kvinner) som kalles faqirer, men det store antallet av ezidier er murid, det vil si lekfolk som fører sin kultur videre gjennom sin daglige opptreden.
Om læren i sin helhet ikke er kjent, er det likevel offentliggjort mye i seinere år både i form av sangtekster og bøker som skal inneholde store deler de hemmelige kunnskapene.
I tempelet i Lalish står under høstfesten en liten messingfigur som representerer den høyeste engelen i ezidienes åndelige hierarki, Melek Tawus, erkeengelen som nektet å bøye seg for Adam, fordi bare Gud fortjener slik respekt. I jødisk-kristen og muslimsk tradisjon er Melek Tawus identisk med Lucifer og ezidiene derfor å anse som djeveldyrkere. Troen har altså en klar sammenheng med gnostisk tradisjon.
Når qewalene med sine fløyter og trommer vandrer fram gjennom rekker av tilskuere bringer de ingen onde vibrasjoner med seg. Ondskapen ligger dermed i de ikke-troendes definisjon og ikke i de troendes praksis. Jeg ser ingen tegn på ondskap rundt meg i Lalish, tvert imot er alle glade og gjestfrie og ønsker meg son utlending og ikke-ezidi velkommen på alle mulige måter.
Siste kommentarer