Elendighetens arkitektur

Forsida til «En sort bok om arkitektur» har et bilde av Operaen i forfall; et bilde som aktualiseres av det store vedlikeholdsbehovet dette bygget allerede har avdekket.

En sosiolog og en kunstmaler har i fellesskap skrevet «En sort  bok om arkitektur» med den provoserende undertittelen  «Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg». Christopher Rådlund og Alexander Ibsen tar for seg i tekst og bilder den estetiske utarming og brutalisering av bymiljøene som følger av de arkitektoniske motene som har vært framherskende etter annen verdenskrig. En debatt som er blitt aktualisert av debatten om plassering og utforming av nytt Munch-museum i Oslo.

Et av hovedpoengene til Rådlund og Ibsen  er, som det går fram av tittelen, at modernistiske  bygninger av de fleste ikke oppfattes som vakre.  Blant arkitekter avvises dette gjerne med det underlige aksiomet at «pent og stygt er uinteressant».  Eller i ytterste konsekvens at utsmykning er kriminelt, (!)

Derfor vakte det også bestyrtelse da Arbeiderpartiets gruppeleder i Oslo, Libe Rieber-Mohn, uttalte at hun ikke synes Lambda er særlig pent. Journalister, arkitekter og byplanleggere himlet med øynene og anklaget henne for å være «smaksdommer». Lekfolk (herunder politikere) skal nemlig ikke vurdere estetikken i modernistiske bygninger, det er det bare autoriserte fagfolk som kan. Og et hovedprinsipp i moderne arkitektonisk formgiving er kontrast; bygningen skal først og fremst være annerledes; den skal skille seg  ut fra omgivelsene.

Rådlund og Ibsen peker på det meningsløse i å utelukke estetiske vurderinger fra argumentasjonen. Arkitekturen berører oss alle når vi ferdes i byrommet, derfor har vi alle rett til å ha en mening om den, og forsøkene på å legge lokk på  spontane reaksjoner må betegnes som et maktovergrep.

Forfatterne sammenliner arkitektur med andre moderne kunstformer som heller ikke er populære i de store masser, og påpeker at nonfigurative bilder eller atonal musikk kan velges bort om man ikke liker dem, mens bygningene i våre omgivelser er der enten vi liker dem eller ikke. Derfor har arkitekten et samfunnsansvar som komponisten og maleren ikke har.

Barcode-rekka i Bjørvika består av bygninger som skal stå i kontrast til hverandre. Harmonisering er nemlig et fy-ord.

Rådlund og Ibsen uttrykker en  kritikk  av modernismen og dens etterfølgere  i arkitekturen, som  følger i sporene av tidligere kritikere som Jane Jacobs, Leon Krier, Robert Adam og mange andre. Denne  tradisjon  har funnet materielt uttrykk i byer som Poundbury  og er organisert i  slike nettverk som Congress for New Urbanism og INTBAU (som har en aktiv avdeling i Norge). Internasjonalt utgjør  disse  en  vital alternativ strømning innen arkitektur og byforming som mange steder har gått i allianse med miljøverninteresser og beboergrupper av ulike slag.

Jeg kjenner ikke til at disse synspunktene tidligere er blitt presentert så grundig på norsk som i denne  boka. Det er derfor svært fortjenstfullt at forfatterne har tatt seg tid til å skrive dette og at forlaget har villet gi det ut. Om boka vil bli lest av dem som hadde trengt det mest er likevel tvilsomt.

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Erling Okkenhaug
    Dec 03, 2012 @ 15:09:49

    Takk Jan. Det trengs en rydding i begrepene.. Risørs lidelseshistorie er for eksempel dokumentert her: http://www.idealisme.no

  2. Øyvind Holmstad
    Sep 05, 2014 @ 20:09:44

    Leon Krier, som du nevner, er også en meget inspirerende foredragsholder: https://www.youtube.com/watch?v=iCRqcFvdn8o

    Innledningen er på spansk, men Krier fortsetter på engelsk.

    «Lekfolk (herunder politikere) skal nemlig ikke vurdere estetikken i modernistiske bygninger, det er det bare autoriserte fagfolk som kan.»

    Autoriserte fagfolk betyr i denne sammenhengen inndoktrinerte og hjernevaskede fagfolk, de er nihilismens disipler: https://store.collectivecopies.com/store/show/610

    Lenken mellom pengemakta og modernismen ble ikke minst smidd av Edvard Bernays: http://permaculturenews.org/2013/11/22/vision-architecture-sum-parts/

    «Even less well known, Bernays played a key role in selling modernist urban and suburban planning to the public. As Curtis’ film demonstrates, Bernays helped to orchestrate the seminal “Futurama” exhibit by General Motors at the 1939 World’s Fair. It was this event, perhaps more than any other, that sold a radiant vision of the suburbia to come to a desperate public, traumatized by the Depression and coming war, and seeking a positive vision of the future. To this vulnerable audience, the marketers offered a gleaming new age of modern buildings and suburbs and consumer gadgets of every conceivable type. It was all so wonderful! We had certainly been “trained to desire, to want new things …” And we got them.»

  3. Øyvind Holmstad
    Sep 06, 2014 @ 07:21:25

    Jeg fikk også lyst til å nevne Nathan Lewis, som skriver svært underholdende om tradisjonell urbanisme: http://www.newworldeconomics.com/archives/tradcityarchive.html

    Personlig vil jeg anbefale å begynne med essayet «The Eco-Technic Civilization» i utforskningen av Lewis sine skriverier: http://www.newworldeconomics.com/archives/2014/030214.html

    Alexander, Salingaros, Krier etc. kan nok bli litt i tyngste laget for den allmenne borger. Lewis sine essay er den perfekte miks av humor og alvor, med sitt skråblikk på våre dagers kvasiurbanisme, hvis du ønsker å introdusere dine venner for rotekte urbanisme!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: