Bookchin får juling

Murray Bookchin

Murray Bookchin

Murray Bookchin var kanskje den fremste fornyeren av anarkismen etter annen verdenskrig. Hans innsats for å forene økologi med anarkistisk tenkning fikk gjenklang langt utenom de anarkistiske smågruppene, og Bookchins essays om forening av alternativ teknologi med desentraliserte maktstrukturer ble en del av grunnlaget for aktivister og miljøvernere verden over.

Det var derfor naturlig at Bookchin ble invitert til å holde et innledningsforedrag på stiftelses-konferansen for et amerikansk grønt parti i 1987. Men det han leverte var noe helt annet enn den pep-talk arrangørene hadde forventet; Bookchin valgte å gå til frontalangrep på dyp økologi, den filosofisk-politiske retningen som var grunnlagt av Arne Næss. Og han nøyde seg ikke med en akademisk kritikk; Bookchins foredrag var proppet med personangrep og utskjelling. Sammenlikninger av dyp økologi med nazisme og fascisme ble gjentatt til det kjedsommelige.

At dette foredraget vakte sterke reaksjoner er ikke underlig. Bookchins posisjon ble alvorlig svekket. Han var ikke lenger en sentral premissleverandør for amerikanske radikalere, men fortsatte å tale og skrive for et lite men trofast publikum, med en del sentrale norske aktivister. Etter Bookchins død i 2006, har disse aktivistene arbeidet for å bringe de konstruktive sidene ved hans teoretiske innsats opp i dagen . Dette er bakgrunnen for at forlaget New Compass Press, med adresse i Porsgrunn, utgir boka Recovering Bookchin av Andy Price.

Andy Price Recovering BookchinDen som hadde ventet seg en saklig vurdering av Bookchins innsats, med hovedvekt på hans mange konstruktive bidrag blir nok dessverre skuffet. Price bruker de første 100 sidene på å drøfte de negative reaksjonene etter foredraget fra 1987, og finner bare ørsmå detaljer der han kan gi kritikerne en viss rett. Price stiller seg bak Bookchins groveste beskyldninger, som spesielt retter seg mot Dave Foreman, leder for den militante organisasjonen Earth First!.

Det var særlig en uttalelse om at en sultkatastrofe i Etiopia var naturens måte å motvirke overbefolkning på som utløste Bookchins raseri. Nå har Foreman beklaget denne uttalelsen i ettertid, men han ga nok uttrykk for en holdning som deles av flere. En diskusjon om holdningene bak slike misantropiske uttalelser kunne derfor vært interessant, men når Bookchin med bred pensel svartmaler dyp økologi som rasistisk og fascistisk blir nyansene vanskelige å oppdage.

Det var først og fremst Foreman som forsynte Bookchin med eksempler, men han fordelte ansvaret rikelig, og anklaget andre dypøkologer som Devall for å være medskyldige ved ikke å ha tatt avstand fra Foremans retorikk.

Bookchin serverte en god del selsomme påstander, slik som at «hverken Næss, Sessions eller Devall har skrevet en eneste linje om desentralisering, et ikke-hierarkisk samfunn, demokrati, småskala fellesskap, lokal autonomi, gjensidig hjelp, kommunalisme og toleranse som ikke var tegnet ut i minste detalj … av Peter Krapotkin for hundre år siden». Rent bortsett fra at Næss jo hadde arbeidet mye med Gandhis tenkning innenfor slike områder, er Bookchins argumentasjon spesiell fordi han ikke anklager sine motstandere for å overse disse områdene, men (feilaktig) for ikke å tilføre dem noe nytt.

Bookchins argumentasjon er heller ikke konsekvent, et slående eksempel er når han i ett og samme avsnitt anklager dypøkologer både for ikke å erkjenne menneskets spesielle rolle og for å gi mennesket en annen status enn naturen for øvrig.

Når Price i sin iver etter å reinvaske Bookchin hevder at det er usaklig å beskrive foredraget i 1987 som et angrep, har han forlatt de objektive kriterier med god margin. Sannheten er at foredraget fra 1987 var et ytterst ufint angrep på folk Bookchin burde ha kjempet sammen med, og reaksjonene var ikke på noen måte grovere eller mere usaklige enn Bookchin hadde lagt opp til. (Det hører med til historien at Dave Foreman og Murray Bookchin diskuterte sine uenigheter  langt mere konstruktivt noen år seinere)

Jeg er enig med Price i at mange aspekter av Bookchins innsats fortjener å leve videre; og det kommer jeg tilbake til.

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Atle Hesmyr
    Mar 02, 2013 @ 16:01:25

    Det var da helt på sin plass at noen tok tak i det misantropiske tankegodset som dukket opp i regi av dyp-økologien på ‘åttitallet. Der var det mye som trengte å justeres, og dyp-økologene burde være takknemmelige for at Bookchin satte fingeren på problemstillingene. Det mest problematiske ved denne situasjonen var at Bookchin blei stående såpass aleine i sine forsøk på å påpeke de utskeielsene som foregikk i økologiens navn. Utfallet av det hele blei at sjølve økologibevegelsen mer eller mindre svant hen som følge av dyp-økologenes utspill, og den lite konstruktive debatten som fulgte. Økologi uten humanisme har — heldigvis får man si — ingen appell, verken i den vestlige verden, og langt mindre i Det globale sør.

  2. Jan Bojer Vindheim
    Mar 03, 2013 @ 15:11:21

    Bookchin nøydde seg ikke med å kritisere misantropiske overtramp, han tømte ut både babyen og badevannet. Hva du mener med «humanisme» i denne sammenhengen veit jeg ikke, men fra mitt synspunkt er en økologi uten dypøkologiske perspektiver i fare for å bli rein instrumentalisme, en reparasjonsideologi som med rette kan betegnes som «grunn økologi».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: