Arven etter Bookchin

Som det går fram av de foregående bloggene har Murray Bookchin vært en original og kontroversiell tenker. Da den internasjonale miljøbevegelsen vokste fram på 1960- og 70-tallet skreiv han flere viktige essays der han kombinerte frihetlig sosialisme med økologisk politikk. Disse essayene blei utgitt i bokform under tittelen «Post Scarcity Anarchism» og et utvalg kom i 1973 på norsk, utgitt av Pax Forlag under tittelen «Økologi og Revolusjon». Da hadde Bookchin snakket om miljøkrisa i 20 år.

Allerede i 1954 utga Bookchin under psevdonymet Lewis Herber ei bok om sprøytemidler og giftstoffer i maten; «Our Synthetic Environment», men det var først i 1964 han offentligjorde essayet «Økologi og revolusjonær tenkning», et banebrytende verk der han ikke bare viste hvordan desentralisering og lokalt folkestyre kan gå hånd i hånd med arbeidet for økologisk rettferdighet. Han viste også hvordan radikalt sjølstyre blant mennesker gjør det mulig å yte rettferdighet til den naturen vi inngår i.

Bookchins skrifter var et sentralt bidrag til etablering av en radikal miljøbevegelse uavhengig av de dominerende politiske retningene; en bevgelse som ganske spesielt var uavhengig av den kommunistiske tradisjonen, dens verdensbilde, dens organisasjonsformer og dens handlemåter forøvrig.

Som mangeårig kommunistisk organisator hadde Bookchin et grundig kjennskap til marxistisk ideologi og terminologi, noe som i høy grad preget hans tankegang og han uttrykksmåte. I essayet «Listen Marxist» leverte han et grundig oppgjør med denne tradisjonen og presentere en oppdatert  anarkisme som han mente var bedre i stand enn marxismen til å møte utfordringene i siste halvdel av det tjuende århundre.

Murray Bookchin

Med skiftet fra marxisme til anarkisme sto Bookchin fortsatt trygt plassert i den sosialistiske arbeiderbevegelsen, men han hadde også et våkent øye for nye muligheter. Ikke minst så han teknologisk utvikling som en forutsetning for å utvide menneskelig frihet og fjerne den fattigdom og sosiale elendighet kapitalismen hadde skapt, uten å falle inn i slike autoritære systemer som sosialister og kommunister fortsatt ville kjempe for. Hvordan en desentralisert høyteknologi kunne se ut var temaet for et essay som på norsk fikk tittelen «På vei mot en frigjørende teknologi».

Seinere var Bookchin også en av de første til å studere bylivets muligheter for sosial og økologisk frigjøring, på et tidspunkt da den grønne bevegelsen gjerne fokuserte på økologisk landbruk og lokal sjølforsyning i små enheter. Bookchin mente byenes tiltrekning blant annet skyldes de muligheter de gir for sosial frigjøring. For å realisere dette potensialet må byene betraktes som en  samling landsbyer, som hver for seg kan styres gjennom folkemøter der mennesker møtes ansikt til ansikt.

I siste del av sitt liv, etter smertefulle brudd med såvel den økologiske som den anarkistiske bevegelsen, konsentrerte Bookchin seg om å utvikle en modell for lokalt sjølstyre. Hans kommunitarisme tar utgangspunkt i lokale folkeforsamlinger. Bookchins mente slik allmøter kan bli i stand  til å utfordre statens makt på det lokale planet, og etterhvert også erstatte staten med et konføderativt system. Dette er Bookchin på sitt konstruktive beste.

I Burlington, Vermont er lokaldemokratiet levende.

Både hans seinere politiske skrifter og de banebrytende teoretiske innleggene fra femti år tilbake er verdt å lese om igjen. De er stadig friske, kunnskapsrike og velformulerte. Det hadde derfor vært på sin plass med et verk som presenterte Bookchins tenkning for en ny generasjon, men «Recovering  Bookchin»  er først og fremst ei bok som tar Bookchin i forsvar mot det forfatteren anser som uberettigede angrep og et ufortjent dårlig rykte. Mesteparten av boka er derfor, i likhet med mine blogg-innlegg om den, viet til studier i Bookchins hissige polemikker. For dem som er interessert i den historiske utviklinga av den moderne  miljøbevegelsen eller den moderne anarkismen er boka svært nyttig.