Den kurdiske våren

I Irak er kurdiske styrker like godt utstyrt som regjeringshæren.

I Irak er kurdiske styrker like godt utstyrt som regjeringshæren.

EUTCC-konferansene har hovedfokus på situasjonen i Tyrkia, men denne situasjonen henger i økende grad sammen med det som skjer i nabolandene. Tyrkia har måttet tilpasse seg eksistensen av en kurdisk ministat i Irak og må nå se en tilsvarende utvikling i Syria. Dette er en situasjon som bekymrer Tyrkia og som nok en gang viser at det er nødvendig å finne en løsning også der.

I Irak står kurdiske pesjmerga-styrker oppmarsjert mot den irakiske regjeringshæren utenfor de omstridte byene Kirkuk og Khanaquin. Det er to velorganiserte og velutstyrte armeer, hvorav den kurdiske antakelig er sterkest. Dette er en situasjon som skiller seg skarpt fra de ulike episodene av kurdisk geriljakrig i forrige århundre, da det alltid var regjeringsstyrkene som hadde overtaket. Kurderne  er ikke lenger den svakeste parten, hverken i Irak eller i nabolandet Syria.

Professor Ofra Bengio

Professor Ofra Bengio

Dette var utgangspunktet for professor Ofra Bengio fra Israel. Hun begynte med å slå fast at betegnelsen «arabisk vår» definerer kurderne bort og gikk deretter over til å forklare på hvilke områder den kurdiske våren har tatt en annen retning enn den arabiske.

1)Araberne utfordret regimene; kurderne utfordret statens (arabiske,tyrkiske, persiske) identitet

2)Nasjonalstaten som idé er fallitt. Kurderne har lidd under forestillingen om enhetlige nasjonalstater.

3)  Politisk islam har ikke vunnet fram blant kurderne.Bare 8% av velgerne i Kurdistan stemte på de to islamistiske partiene.

4) Arabiske samfunn har blitt fragmentert av omveltningene; kurderne derimot er mere samlet enn tidligere.

Etter at forrige århundre brakte nederlag på nederlag for kurderne, ser det ut til at kurdere i dette århundret kan vinne fram, sa professor Bengio. Det internasjonale bildet av kurdere som primitive og tilbakestående er ikke lenger enerådende.

Diasporaen har spilt en viktig rolle både blant arabere og kurdere, men spesielt blant kurderne. Kurdere har mere selvtillit enn noen gang før. Den kurdiske de facto staten i Irak har blitt et fokus for kurdisk selvbevissthet, og kurderne identifiserer seg i stadig mindre grad med de statene de er blitt plassert i.

Sørkurdistan har fått en viktig lederrolle for alle kurdere. Kurdere kan møtes i Kurdistan, flyktninger og andre kan finne sikkerhet der. Eksistensen av en velfungerende stat under kurdisk kontroll har gitt kurderne økt legitimitet i verden. Det er på denne bakgrunnen vi må se utviklinga blant kurderne i Syria, som har vært «de tause kurderne». Nå er de blitt en viktig aktør.

Fordi de kurdiske områdene ligger i utkanten av Syria, har det vært mulig å se på Vest-Kurdistan atskilt. Målsettinga for de kurdiske partiene har vært og er å utvikle selvstyre og holde seg mest mulig utenfor den ødeleggende konflikten i de arabiske delene av landet.

På denne måten er Syria nå blitt det viktigste brennpunktet for kurdisk politikk. Det kommer jeg tilbake til i neste blogg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: