Armenere, tyrkere, kurdere

Det østlige Anatolia rommet for hundre år siden et mangfold av etniske og religiøse grupper. Det osmanske rikets endelige sammenbrudd, akkompagnert av krig, borgerkrig og massakrer, reduserte dette mangfoldet til to folkegrupper; et mindretall av herskende tyrkere og og et stort flertall av beherskede kurdere, fordelt på to religioner, sunni-islam og alevisme. De kristne folkegruppene; armenere, assyrere og grekere forsvant.

Døde armenere i Anatalia, 1915.

Døde armenere i Anatolia, 1915.

Osmannerne gikk inn i første verdenskrig på aksemaktenes side, og tapte stort. Anatolia ble invadert av russiske, britiske og greske invasjonsstyrker. Frontlinjene rullet fram og tilbake akkompagnert av mord, voldtekt og plyndring. Massakre rettet mot minoriteter hadde foregått lenge, nå ble de satt i system.

Mest oppmerksomhet har i ettertid blitt rettet mot utslettelsen av det armenske samfunnet i dagens Tyrkia. I 1915 ble det bestemt at armenere i områder under osmansk kontroll skulle deporteres. Hundretusener ble jaget av gårde, menn kvinner og barn, til fots eller i godstog, mot Syria og Irak eller mot den russiske fronten sør for Kaukasus. Mange ble regelrett henrettet, andre omkom av sult og sjukdom. Armenske kilder hevder halvannen million ble massakrert, andre kilder setter tallet på dødsofre langt lavere, og hevder de fleste døde av «naturlige årsaker».

Fordrivelsen av armenerne ble organisert av den osmanske hæren i samarbeide med kurdiske kavalerister, organisert i de såkalte Hamidiya-styrkene. Armenernes kurdiske naboer i landsbyene deltok også ivrig i plyndring og massakrer. Resultatet ble et Øst-Anatolia befolket nesten utelukkende av kurdere, fordelt på sunni-islam og Alevisme. De kurdiske yezidiene, som i likhet med armenere og assyrere var utsatt for blodig forfølgelse fra sunni-muslimsk side, er også borte, mange av dem fulgte med de armenske styrkene og bor idag i republikken Armenia.

For dagens armenere er fortellingen om halvannen million massakrerte i 1915 en sentral myte. Men faghistorikere mener omfanget kan ha vært mindre, og peker på at også armenske styrker utførte massakrer og andre overgrep. I «Folkemordenes svarte bok» går filosofen Ragnar Næss langt i retning av å forklare den armenske tragedien som et beklagelig utslag av en blodig krig.

Tyrkerne på sin side benekter at det foregikk noe organisert folkemord, og hevder deportasjonene var et rimelig svar på armenernes støtte til den russiske invasjonen. Tyrkiske kilder er den dag idag opptatt av å fornekte overgrepene mot armenerne, liksom de er opptatt av å fornekte den stadig pågående undertrykkelsen av kurderne. Så seint som i 2007 ble journalisten og redaktøren Hrant Dink drept på åpen gate i Istanbul for å ha krevd åpenhet om fordrivelsen av armenerne. Det er en sterk offentlig motvilje mot å grave i den ubehagelige fortida. Mange viktige dokumenter er sperret for innsyn i tyrkiske statsarkiver, mens andre er forsvunnet.

Et av de uavklarte spørsmålene er hvorvidt utslettelsen av armenere og andre minoriteter var organisert gjennom en sentral plan, eller fant sted på lokale kommandanters tilfeldige initiativ. Dette er avgjørende for blant annet for å vurdere om betegnelse «folkemord» er på sin plass. Den betegnelsen forutsetter nemlig en hensikt om systematisk utslettelse av ofrene og deres kultur.

Armenske styrker ved byen Van, 1915.

Armenske styrker ved byen Van, 1915.

En av de fremste forskerne på området er den tyrkiske historikeren Taner Akcam, som  i sin siste bok «The Young Turks’ Crime against Humanity» gjengir en lang rekke telegrammer fra sentrale myndigheter til lokale kommandanter. Disse telegrammene etterlater ingen tvil om at sentrale myndigheter ønsket å bli kvitt armenerne én gang for alle. Akcam påpeker også at denne politikken var rettet spesifikt mot armenere, mens f.eks. grekere slapp lettere unna.

Krigene i dagens Tyrkia fortsatte på ulike fronter fram til 1926. Da var dagens grenser etablert. Landsfaderen Mustafa Kemal kunne slå fast at Anatolia var tyrkernes land, og at alle som bodde der skulle snakke tyrkisk og identifisere seg som tyrkere. Det sunnimuslimske fellesskapet som ung-tyrkerne hadde påberopt seg for å få kurdisk støtte til å fordrive armenerne og slå de ulike invasjonshærene tilbake, ble erstattet med en nådeløs tyrkisk nasjonsbygging. Det overveldende kurdiske flertallet i Anatolia mistet sine kulturelle rettigheter og ble fratatt sin identitet. En rekke massakrer og systematisk fornektelse av kurdisk identitet har siden vært den tyrkiske hærens viktigste gjøremål.

Journalisten Christopher de Bellaigue har kartlagt utvikling i det anatoliske distriktet Varto fra begynnelsen av forrige århundre til idag. I boka «Rebel Land» beskriver han kampene mellom armenere og tyrkere, og mellom de ulike kurdiske grupperingene. Særlig beskriver han forholdet mellom sunnimuslimske og alevittiske kurdere, og trekker tråden fra tyrkifiseringa under og etter første verdenskrig fram til dagens situasjon der Abdullah Öcalan og hans parti PKK symboliserer kurdisk selvbevissthet. Bellaigue går til sin oppgave uten ideologiske skylapper og har levert en skildring som levende viser hvordan opprettelsen av staten Tyrkia og utviklinga av Mustafa Kemals nasjonalistiske ideologi har formet menneskers liv og utvikling i dette historiske området.

Helt i begynnelsen av boka til Bellaigue beskriver han hvordan en gruppe armenere fra USA besøker sine forfedres hjemland. Med sine høye amerikanske røster synger de armenske sanger ved ruinene av en armensk kirke. Rundt dem står en taus krets av kurdiske landsbyboere, og bak dem igjen en rad tyrkiske soldater. Bellaigue skriver:
«Dette er mitt, sier de tyrkiske soldatene. Politisk mitt. Jeg har kontrollen.

Dette er mitt sier den kurdiske landsbyboeren hvis ektemann tok til våpen mot den tyrkiske staten og nå råtner i fengsel; hun besitter dette landet på den mest grunnleggende måten, ved å bo der.

Dette er mitt, sier mannen i midten. Og det at jeg tok meg bryet med å komme helt hit med mitt amerikanske pass for å stå her og be på mitt eget språk – dette burde gjøre det klart at jeg ikke frasier meg min moralske rett.»

Om Tyrkia har kontroll idag, er det  ingen veit hvem som hersker i Anatolia om hundre år.

4 kommentarer (+add yours?)

  1. Konrad
    Jan 07, 2013 @ 12:41:02

    Motivene og strategiene i disse sakene har alltid forvirret meg. Det osmanske riket var jo et multietnisk/-religiøst imperium og på mange måter liberalt, selv om det ikke var et demokrati. Den tyrkiske staten som ble bygd på restene av det osmanske gikk i motsatt retning: dyrking av tyrkiskhet (en ingrediens i kemalismen vil jeg tro) og skille stat/religion til tross for at landet da var 99 % muslimer. Er det trusselen mot staten Tyrkias enhet som er bakgrunnen for undertrykkelsen av kurdisk kultur?

    Var fordrivingen/massakreringen av armeneren en forberedelse til opprettelsen av Tyrkia som nasjonalstat (til erstatning for det multietniske imperiet)?

  2. Jan Bojer Vindheim
    Jan 07, 2013 @ 13:54:31

    Forfølgelsen av armenerne og andre ikke-muslimske grupper (grekere, assyrere, yezidier m.fl.) begynte langt tidligere, men tankegangen i 1915 later til å ha vært å sikre et muslimsk flertall i det tyrkiske restområdet. Kemalimen og dyrkelsen av tyrkisk nasjonalisme skjøt ikke fart før seinere og da med brodd spesielt mot den kurdiske befolkningen i Anatolia.

  3. sherko nader
    Jan 11, 2013 @ 02:25:38

    påstandene om kurdisk deltakelse i det som kalles utretteldse av aremenere har aldri vart bekreftet . slik påstand er en salg propagende fra tyrkisk side som en salgs skyldsfordeling, eller for å fremstille det hele som en slags regional konflikt eller borger krig .
    Huske at kurderne og armenere har bodd sammen i anatolia i tusnsevis år uten konflikt. Man skal være varsom og skal ikke bare jenta eller kopirere hva andre skrev.
    Mann kan kanskje ikke nekte at det var kurdere i det otmansiske hæren men det var også mange andre etniske minioriteter,
    Tror ikke konflikten var religiøst motiveret mtp . muslimer mot kristne. kurderer har alltid hatt og fremdels har god forlhod til assyirene som er også kristne både i nord irak og i syria . Også konflikten mellom suni (represert av kurderne)
    og shiit muslimer representert av alevi , som du referer til, va og fremdeles er like stor som konflikten var på den tiden mellom muslimer og kristne dvs. kurdrene ( suni) kunne ikke samarbeide eller bo sammen med shiiti muslimer ( Alevi) i øst antolia .

  4. Jan Bojer Vindheim
    Jan 12, 2013 @ 15:14:56

    Befolkningen i Øst-Anatolia for hundre år siden besto stort sett av kurdere og armenere. Det er ingen tvil om at mange kurdere deltok i massakre på armenere og plyndring av armensk eiendom. Hamidiya-kavaleriet var også en viktig aktør.

    Men det var ikke kurdere som planla og organiserte overgrepene; det var det tyrkerne som sto for. Og mange kurdere ble også utsatt for overgrep både fra tyrkisk eller armensk side eller fra andre kurdere. Mange sunnimuslimske kurdere kjempet på tyrkisk side, mens yezidi-kurdere kjempet sammen med armenerne. En følge av dette er at det idag er mange yezidier i Armenia.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: