Cannabis indica

Der millioner av mennesker samles kunne man tenke seg mye fyll, bråk og elendighet. På Kumbh Mela ser vi lite til slikt, og en av årsakene er fraværet av alkoholservering. Det hersker totalt forbud mot alkohol på mela-området, og det er få tegn til at noen velger å bryte dette.

En chillum-selger

Til gjengjeld er det omfattende bruk av cannabis i form av charas (hasjisj) og ganja (marihuana). Ikke minst blant sadhuene, de hellige asketene, sirkulerer de spesielle chillum-pipene konstant, men også blant lekfolket på festivalen er det mange som røyker cannabis.

Cannabis har en lang historie i India, og de mest virksomme artene har da også det botaniske navnet cannabis indica. Planten har vært kjent for sine medisinske og spirituelle virkninger i flere tusen år. Mytisk knyttes cannabis til den store gud Shiva, og det er vanlig å påkalle ham, gjerne under navnet Shankar, før man tar et trekk av chillumen. I populær praksis nytes cannabis av svært mange hinduer i form av bhang; en cannabisholdig te som selges overalt under store høytider som  holi og divali.

Den dag i dag vokser cannabis indica vilt over store deler av Sør og Sentralasia. Men det foregår også en omfattende produksjon i Nordindia og Nepal. Ved dyrking over ca 1000 meters høyde utskiller cannabis-plantene et sekret som kan kan samles ved å gni plantene mellom hendene. Det er dette sekretet som i India heter charas, og som i Midtøsten gjerne kalles hasjisj.

Et autorisert bhang-utsalg i Rajastan (wikimedia)

I britisk kolonitid var omsetning av cannabis organisert som et offentlig monopol i hele britisk Sørasia, hvilket ga britene betydelige inntekter. Til India ble charas importert i stor skala fra Yarkand, i dagens Xinjiang.

Alkoholmotstandere i det britiske parlamentet krevde gransking av cannabis, og i 1885 ble den mest omfattende studien noensinne av tradisjonell cannabisbruk – The Indian Hemp Drug Report – utgitt 10 store bind. Konklusjonen på rapporten var – som ved alle seinere studier av cannabis – at normal bruk av cannabis gir små skadevirkninger, og at selv omfattende bruk ikke medfører i nærheten av de skadevirkninger omfattende alkoholbruk skaper.

Det offentlige cannabismonopolet fortsatte å eksistere i India og nabolandene etter selvstendighet, men da India tilsluttet seg FNs traktater for narkotikakontroll ble landet forpliktet til å avskaffe tradisjonell bruk av cannabis innen 1986. Lovverket ble da også pliktskyldigst endret, men den tradisjonelle bruken har ikke opphørt. På populære turiststeder som Goa er forbudet en god inntektskilde for lokale politifolk, som arresterer turister med små mengder cannabis og lar seg bestikke til å løslate dem, men det forekommer ikke at politiet arresterer sadhuer som deler sine chillumer i full offentlighet. Jeg har heller ikke hørt at gjester av sadhuene har fått problemer. I Nepals hovedstad, Katmandu, skal politiet rett nok ha aksjonert mot turister som har kjøpt cannabis av sadhuene, men mot sadhuene selv våget heller ikke Nepals politi å gripe inn.

På Kumbh Mela har sadhuenes beskyttelse blitt utvidet til å omfatte hele festivalområdet. Gateselgerne røyker sine chillumer ved siden av politipostene. Væpnede militære beskytter hele opptog av chillum-røykende sadhuer.

Indisk cannabis eksisterer altså i to parallelle verdener:  offisielt er cannabis forbudt etter ordre fra FN (og USA). I  virkeligheten er det nesten bare for uforsiktige turister forbudet gjøres gjeldende. Etter at de to amerikanske delstatene Colorado og Washington nylig vedtok å legalisere cannabis, har også inderne begynt tenke over dette paradokset. Den innflytelsesrike avisa The  Times of India skreiv nylig på lederplass at det er på tide å revurdere forbudet mot den tradisjonsrike bruken av cannabis i indisk kultur. På Kumbh Mela kan det virke som forbudet aldri har eksistert.