Eritrea neste?

De siste åra har en rekke vel etablerte diktaturer i Nord-Afrika og Levanten måttet gi fra seg makta som følge av folkelige opprør. Fortsatt er det likevel mange undertrykkende regimer igjen, og sannsynligvis vil flere av dem også bli utfordret i tida som kommer. Ettpartistaten Eritrea kan føye seg inn i rekka før vi aner.

Isaias Afewerki

Isaias Afewerki har sittet ved makta siden staten reiv seg løs fra Etiopia for 20 år siden. Han ledet geriljaorganisasjonen EPLF til seier gjennom  en 30-årig krig mot etiopisk overherredømme, og  Eritrea kunne erklære seg selvstendig i 1993. EPLFs marxistiske ideologi bidro til å gi Eritrea bred internasjonal sympati, ikke minst på den politiske venstresida. Det faktum at EPLF hadde nedkjempet alle konkurrerende politiske grupperinger i Eritrea ble til å begynne med tillagt liten vekt.

Den nye eritreiske staten som ble etablert av EPLFs etterfølger, Folkefronten for Demokrati og Rettferdighet (PFDJ), i 1993 var en ettpartistat med militære kommandostrukturer. Det har vist seg også i mange andre land at de egenskaper som trenges for å styre et samfunn i fredstid er helt annerledes enn de egenskaper en militærkommandant har bruk for i felten.

Slik bilder av kvinnelige geriljakjempere økte Eritreas anseelse på den politiske venstresida.

Løftene fra frigjøringskampen er da heller ikke blitt innfridd. I løpet av sine tjue år ved makta har Afewerki fjernet all lovlig opposisjon og stengt alle uavhengige media. All politisk opposisjon er forbudt, vilkårlige arrestasjoner er hyppige og tortur utbredt. En internasjonal kampanje tar opp situasjonen til den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak, som ble arrestert i 2002. De fleste andre politiske fanger har ingen internasjonal støttegruppe.  Det meste av PFDJs sentralkomite har dødd i fangenskap etter at de i 2001 våget å kritisere Afewerki i et åpent brev. Eritrea er i dag langt på vei isolert  internasjonalt og  på grensa til økonomisk sammenbrudd. Landet  rangeres av Reporters Without Borders  som mindre fritt enn Nord-Korea (henholdsvis nr 179 og 178 av 179 stater).

Til tros for (eller på grunn av) alt dette er misnøyen i Eritrea stor, og flyktningestrømmen voksende. Også i Norge har vi mange flyktninger fra Eritrea. Eksilmiljøene er splittet mellom aktive regimemotstandere og et stort flertall som velger å tie med sin kritikk. Mange betaler en straffeskatt til hjemlandets regjering for å unngå represalier mot familien.

Nå har spenningen lenge vært knyttet til Afewerkis helse; det har vært antatt at regimeskifte ikke er mulig før han blir borte. Men i januar i år inntraff en underlig episode. Et hundretall bevæpnede soldater tok over kringkastingshuset i hovedstaden Asmara, og kringkastet et krav  om at alle politiske fanger skulle løslates. Soldatene forlot snart  lokalene uten at det kom til kamper, og regimets propagandister (som  Thomas C. Mountain) har forsøkt å dysse ned hendelsen , men internasjonale observatører mener det hele avdekker en dyp underliggende uro som i lengden ikke kan undertrykkes

Eritrea er på mange måter et lukket land, og opposisjonen er stort sett henvist til å arbeide fra utlandet.  Informasjonen om hva som foregår er derfor begrenset, men Oslosenteret offentliggjorde i 2009 en autoritativ rapport om situasjonen i Eritrea forfattet av Kjetil Tronvoll.   Helt nylig har  International Crisis Group sendt ut et fyldig notat  om hva som kan skje i Eritrea etter Afewerki.

Situasjonen er uklar, men mye tyder altså på at den interne uroen kan utløse et regimeskifte. Spørsmålet blir  når – og hvordan.