Kurdistan i støpeskeia

Kvinnelige gerljasoldater fra PKK

Kvinnelige gerljasoldater fra PKK

De pågående samtalene om en fredsavtale mellom kurderne i PKK og den tyrkiske regjeringa har store ringvirkninger i nabolandene. I Syria skiftet PKKs allierte, PYD, fra væpna nøytralitet til allianse med den tyrkisk-støttede opposisjonen allerede dagen etter Öcalans kunngjøring. I Iran frykter regimet at tusenvis av kurdiske geriljasoldater som trekkes ut av Tyrkia skal forsterke det lille, men militante partiet PJAK. Og i Irak ser det ut som kurdisk uavhengighet kommer nærmere for hver dag.

Mange var skeptiske da det ble kjent at den fengslede geriljalederen Abdullah Öcalan hadde tilbudt den tyrkiske regjeringa en våpenhvileavtale. Slike avtaler har PKK ensidig erklært en rekke ganger, men tyrkerne har alltid brutt dem. Denne gangen var det også usikkert om kommandantene på bakken virkelig ville følge sin fraværende leders oppfordring. Men den militære lederen Murat Karayilan velsignet fredsavtalen fra sin base i de irakiske Qandil-fjellene, og tilbaketrekkinga skal allerede være igang.

Det blir også hevdet at den tyrkiske hæren har lovt å holde seg i ro, så sant geriljaen ikke er bevæpnet under tilbaketrekkinga, Slutt på konflikten mellom kurdere og tyrkere kan det likevel ikke bli uten omfattende endringer i såvel teori som praksis fra tyrkisk side. Kurdisk misnøye oppsto ikke med PKK, men har vært en levende kraft helt siden staten Tyrkia ble opprettet. Så lenge tyrkisk språk og identitet er statens grunnlag blir det ikke rom for kurdere og andre minoriteter, derfor er den pågående revisjonen av Tyrkias grunnlov helt avgjørende for fredsprosessen. Bare hvis kurdisk blir likestilt med tyrkisk og de kurdisk-dominerte provinsene i øst får en betydelig grad av autonomi kan det bli rolig i tyrkisk Kurdistan.

Det er mange som spekulerer på om statsminister Erdogan med sin nye kurdiske åpning tar sikte på å etablere et nytt tyrkisk imperium. Sammenbruddet for det osmanske riket under første verdenskrig sitter ennå smertelig fast i tyrkisk bevissthet. Erdogan mistenkes for å bruke kurderne, i Tyrkia så vel som i nabolandene, som brekkstang for et nytt flernasjonalt imperium i Midtøsten, under tyrkisk ledelse.

Massoud Barzani betrakter seg selv som kurdernes selvsagte leder

Massoud Barzani betrakter seg selv som kurdernes selvsagte leder

Tyrkia har flest kurdere innenfor sine grenser, men det er i Irak kurderne har oppnådd mest. Tre provinser er formelt underlagt kurdisk styre, og kurdiske pesh-merga styrker er også utplassert i områder med uavklart status, ikke minst storbyen Kirkuk. Mens Tyrkia lenge så på den kurdiske ministaten med skepsis og bekymring er forholdet idag intimt, ikke minst fordi tyrkisk næringsliv handler for milliarder med Kurdistan.

Dersom den kurdiske regionen skulle bryte ut av Irak, noe mange ser på som en naturlig utvikling, vil forholdet til Tyrkia være avgjørende for den nye statens overlevelse. Det spekuleres derfor i at Nordirak kan bli et tyrkisk lydrike, nært sammenknyttet med de kurdiske områdene i Anatolia.

Erdogans allierte i Sørkurdistan, Massoud Barzani, ønsker å fortsette som president til tross for at han allerede har sittet de to periodene lokale lover tillater. Dersom hans parti, KDP, insisterer på å stille Barzani som presidentkandidat ved valgene i september er han riktignok ikke sikker på gjenvalg. I forrige runde fikk han rundt to tredeler av stemmen, under høylydte beskyldninger om valgfusk. Denne gangen kan han få en tøffere fight.

Det er urealistisk å framstille Kurdistan som et demokratisk fyrtårn i Midtøsten, men regionen har likevel et levende flerpartisystem. Dette skyldes at den kurdiske kampen i sør ble ført av mange ulike partier. Ikke minst Jalal Talabanis parti PUK har utfordret KDPs rolle som de irakiske kurdernes fremste forkjemper. PUK og KDP har lenge styrt Sørkurdistan i fellesskap, men denne alliansen vakler, både fordi PUK ble splittet i 2009, og fordi Jalal Talabani, PUKs leder og Iraks president, i over et halvt år har ligget på et sjukehus i Berlin, ute av stand til å kommunisere med sine tilhengere.

I nabolandet Syria har de kurdiske partiene nå klart tatt avstand fra Assad-regimet. PYD er det dominerende partiet, ikke minst takket være sin velorganiserte milits, men andre kurdiske partier ønsker ikke å bygge opp en ny ettpartistat. De ber om hjelp fra Barzani, som også har Erdogans øre.

Barzani har lenge tatt mål av seg til å bli den fremste lederen for alle verdens kurdere, men på Imrali sitter Öcalan som fortsatt har betydelig makt og innflytelse.

1 kommentar (+add yours?)

  1. joansalihi
    Jun 05, 2013 @ 21:58:09

    Godt skrevet. Du er en inspirasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: