Assads kjemiske pusterom

 300820130063_360_268a-1024x757Syria har siden 1963 vært styrt av Baath-partiet, og siden 1970  av Hafez al-Assad og hans sønn Bashar.  Det er nå to og et halvt år siden Bashar Assad ga sine militære styrker orde om å angripe fredelige demonstrasjoner mot regimet. Dette utløste en borgerkrig, som har ført til at mer enn hundre tusen mennesker er døde, hundretusener er såret og minst to millioner har flyktet fra landet.  Underlig nok har det  blodbestenkte  Assad-regimet fått støtte fra såkalte ”krigsmotstandere” i Vesten.

Regimets nådeløse maktbruk nådde et foreløpig lavmål ved et kjemisk angrep som krevde over tusen menneskeliv i bydelen Ghouta i utkanten av Damaskus. En av historiens ironier er at de eneste landene som har brukt kjemiske våpen mot sin egen sivilbefolkning er de to rivaliserende baath-regimene i Irak og Syria. Begge steder, Halabja 1988 og Ghouta 2013, var det en paranoid leder for en totalitær stat som tok slike våpen i bruk mot innenlandsk væpnet opposisjon

Dessverre ser det ut til at Bashar Assad har tjent på sin bruk av kjemiske våpen. De internasjonale reaksjonene ble effektivt nøytralisert av et russisk forslag om at Syria skal få et år på seg til å utlevere sine kjemiske våpen. Underteksten er at Assad gjerne må massakrere motstandere av regimet – så lenge det skjer med konvensjonelle våpen. Assads regime har fått et pusterom som følge av Putins forslag, og bruker dette til å kreve at opposisjonen forhandler.

Men det er ikke klart hvem Assad i så fall skal forhandle med. Splittelsen har økt i opposisjonens rekker. Det spontane opprøret mot Baath-regimet har utviklet seg til en krig ved stedfortreder for stormakter i og utenfor Midtøsten. Regimet får støtte fra Iran og Hizbolla lokalt og fra Russland og Kina internasjonalt, mens Tyrkia og andre stater i regionen støtter ulike fraksjoner blant opprørerne.  Frivillige fra hele verden har sluttet seg til de velorganiserte jihadist-gruppene, først og fremst Jabhat al-Nusra og ISIS, som mange steder angriper ikke bare den syriske hæren, men også FSA- styrker og kurdiske avdelinger. Deres fortrinn er sterk overbevisning og god organisering, men liksom i Irak viser det seg at de strenge variantene av sunni-islam som de forskriver ikke blir godt mottatt av lokalbefolkningen.

Den største opposisjonsalliansen, SNC, forsøker å styrke sin stilling overfor islamistene blant annet ved å forsone seg med kurderne. I sitt charter har SNC nylig  byttet ut betegnelsen ”Den arabiske republikk Syria” med ”Republikken Syria”, et skifte ikke alle arabiske opposisjons-grupper liker like godt. Dette var  nødvendig for å få tilslutning fra den viktige kurdiske koalisjonen KNC. Den omfatter imidlertid ikke det dominerende kurder-partiet PYD, hvis milits behersker store områder i nordøst lang grensene mot Tyrkia og Irak.

Bashar Assad og hans regime står nå sterkere enn noen gang siden borgerkrigen brøt ut. Obama har bøyd seg for russisk press, og foreløpig trukket trusselen om angrep.  Både innenfor og utenfor Syria har det sterke jihadist-nærværet ført til at mange ser Baath-regimet som det minste av flere onder.  Her i Norge fikk MDGs toppkandidat i Oppland, Ola Tellesbø, mye kritikk for sin støtte til Assad, og partiledelsen har sendt ut flere pressmeldinger der de både tar avstand fra regimets overgrep og motsetter seg amerikanske angrep.. Dette er i tråd med holdningen i de øvrige europeiske grønne partiene. Men tidligere presidentkandidat for Green Party i USA, Cynthia McKinney (kjent for sitt ”alternative” syn på 9/11), har reist til Syria der hun har valgt å skryte av  Assad-regimet fra Qasioun-fjellet, som er det området våpeninspektørene mener gassrakettene som rammet Ghouta ble skutt ut fra.

Kinney og Tellesbø representerer en type holdninger som ser det som en plikt alltid å forsvare USAs fiender.  Ironisk nok har alle parter i den syriske borgerkrigen en beslektet holdning: de beskylder alle de andre partene for å være alliert med USA. Men i virkelighetens verden er det ikke amerikansk eller europeisk imperialisme som har utløst blodbadet i Syria.  Liksom i Irak er det årtier med totalitært Baath-styre som har lagt grunnlaget for volden, ved nådeløs undertrykkelse som systematisk har fragmentert all opposisjon og undergravd alle forsøk på sivil organisering. Krisen i Syria har sine røtter i Syria, og det er i Syria grunnlaget for fred må finnes.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    Sep 28, 2013 @ 12:44:07

    PÅ Facebook har mange (muligens uten å lese selve denne bloggposten) 😉 angrepet meg for å være en krigshisser og for å kolportere amerikansk propaganda. La meg derfor understreke at en erkjennelse av at Assad-regimet sannsynligvis hadde ansvaret for det kjemiske angrepet i Ghouta, ikke innebærer noen automatisk støtte til et amerikansk angrep på Syria.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: