Bahros grønne vei

Rudolf Bahro

Rudolf Bahro

Utviklinga av grønn parti-politikk har tiltrukket seg mange originale tenkere. Den øst-tyske dissidenten Rudolf Bahro var en av stjernene i Die Grünen tidlig på 1980 tallet, men valgte snart en annen, mere radikal retning.

I boka Jernteppet skildrer Anne Applebaum hvordan kommunistpartiene i Østeuropa under Stalins ledelse knuste all organisert opposisjon. Hun forklarer også de ulike strategiene folk måtte velge for å overleve i systemet. Rudolf Bahro som var 10 år gammel da 2. verdenskrig sluttet, ble medlem i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen FDJ og fant seg etterhvert en plass i det øst-tyske partiapparatet. Men da Sovjethæren invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 og gjorde slutt på Dubceks «sosialisme med et menneskelig ansikt», brøt Bahro med partiet. Han hadde lenge arbeidet med en ideologisk kritikk av det sosialistiske systemet, den klarte han å få  utgitt  i Vesttyskland i 1977 under tittelen  Alternativet.

Bahro ble fengslet for synspunktene i boka, men ble benådet og utvist fra Øst-Tyskland i 1979. Han var nå n.de/~schultzw/Orientierung_en.htm» target=»_blank»>en stjerne på den radikale venstresida sin himmel; hyllet for at han kritiserte de østeuropeiske regimene uten å forkaste marxismen. Men Bahro var på vei bort fra marxismen og fant snart veien til de økologiske aktivistene som var i ferd med å bygge det grønne partiet. I Die Grünen ble han en talsmann for de kompromissløse, i strid med f.eks. Joschka Fischers allianse-strategi som etterhvert skulle føre partiet inn i regjering. Og i 1985 forlot han det grønne partiet for å stake ut sin egne radikale kurs.

Bahro mente en fullstendig reorganisering av samfunnet var nødvendig, men hadde mistet troen på parlamentarisk arbeid. Han gikk inn i arbeidet med å bygge små alternative samfunn på grasrotplan og begynte å interessere seg for de åndelige strømningene i den radikale motkulturen. Han mente de mange kollektivene med økologiske og spirituelle plattformer kunne få en liknende funksjon som middelalderens klostersamfunn, der intellektuell og praktisk kunnskap overlevde barbariet. Han så slike kollektiver som byggesteiner til et nytt samfunn.

Naturvernet hadde sin første blomstring i Tyskland i mellomkrigstida, og det var betydelig overlapping med nasjonalsosialismen. Mange i Die Grünen hadde berøringsangst for denne forhistorien, men Bahro valgte en direkte tilnærming. Han hevdet at disse aspektene av nazismen var verdifulle og verdt å ta vare på. Noe som naturligvis var brensel på bålet for hans mange fiender.

Bahro var også i dialog med den amerikanske økofilosofen Murray Bookchin, som ikke lenge før hadde brutt med det grønne partiet i USA under stor ståhei. Bookchin og Bahro brukte begge betegnelsen sosial-økologi på sine systemer, og var nok enige om at det nye samfunnet måtte bygges nedenfra, men de ble snart uenige om det ideologiske grunnlaget for et økologisk samfunn. Bahro sa han ville forene Bookchins ideer med dyp-økologi, en tankestrømning Bookchin hadde lansert sterke angrep på.

Bookchins samboer Janet Biehl publiserte et angrep på «fascistiske tendenser» i Die Grünen, med de to Rudolfene Steiner og Bahro som hovedeksempler. Det er naturligvis ingen tilfeldighet at de utvalgte motstanderne, foruten å kunne framstilles som nazi-medløpere, også knyttet sine grønne tanker sammen med et spirituelt livssyn.  De ubalanserte angrepene fra Biehl og hennes medarbeider Staudenmaier er  tilbakevist blant annet av William Walter Kay .

Bahro utviklet sine teorier i apokalyptisk retning. Han mente det var nytteløst å arbeide for reformer og anbefalte tilbaketrekking fra systemet gjennom oppbygging av frittstående alternativer. Han mente også at en åndelig nyorientering var nødvendig for å frigjøre seg fra det destruktive systemet som han ga etiketten Eksterminismen. Med dette begrepet mente Bahro å illustrere at industrisamfunnets utvikling bygger på blind ødeleggelse av naturgrunnlaget. «Eksterminismens beste egenskap er at den graver sin egen grav», fortalte han.

På dette tidspunktet hadde Bahro plassert seg  helt utenfor den almene politiske diskursen. Hverken sosialister eller grønne politikere hadde bruk for ham. Han fortsatte likevel å arbeide med ideologiske alternativer fram til han døde av kreft i 1997. I ettertid er det antydet at sjukdommen var påført ham av øst-tysk etterretning.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: