Frihet i fjellene

James C. Scott

James C. Scott

«Kurdere har ingen andre venner enn fjellene»

Det er vanlig å oppfatte statsløse minoriteter – urbefolkninger, stammefolk etc. – som en slags fortidsminner; rester fra tidligere stadier i menneskehetens utvikling. Antropologen James C. Scott har gjennom en lang karriere utfordret denne oppfatningen. Han mener slike grupper ikke er primitive levninger, men for en stor del er sammensatt av folk som bevisst har søkt seg til områder der statens makt ikke når fram.

I boka ”The art of Not Being Governed”, med undertitelen «An Anarchist History  of Upland Southeast Asia», gjennomgår han historiske data om slike minoritetsgrupper som Hmong, Miao og Karen som i dag befolker de uveisomme høylandene i Sørøst-Asia, et område Scott gir betegnelsen Zomia. Scott viser at disse gruppene langt fra å være rester av en opprinnelig bosetting i høyfjellsområdene i stedet har utviklet seg fra folkestrømmer som gjennom lang tid har søkt  dit, på flukt fra statsdannelser i de fruktbare lavlandsområdene, der konsentrert befolkning blir gjort mulig gjennom intensiv risdyrking.

På vei mot friheten

På vei mot friheten

Ris-statene i lavlandet kan ha ulike etnisk og religiøs struktur, de kan for eksempel være burmanske, han-kinesiske eller vietnamesiske, og bygge på hinduisme, buddhisme eller islam. I alle tilfeller vil de ha behov for bønder, soldater og skattebetalere. De som ikke ønsker å fylle disse rollene har søkt opp i fjellene når statene har vokst, og funnet veien ned til lavlandet igjen når staten og dens makt har krympet.  De nomadiske og desentraliserte livsstilene mange fjellfolk foretrekker, forklares av Scott som strategier for å unngå statsmaktenes felttog.

Scott mener hans modell også forklarer det store mangfoldet i etnisitet, religion og kultur som Zomia og liknede utkantområder framviser. Ikke bare ulike strømmer av flyktninger, men også ulike preferanser for levemåte spiller inn.  I dette perspektivet er det derfor ikke bare et etnisk eller genetisk fellesskap som ligger til grunn for folks opplevelse av tilhørighet i stammer eller folkegrupper; personlige vaner og historiske tilfeldigheter er også viktige faktorer, og grenser mellom ulike identiteter kan være uklare.  Klaner, stammer og allianser oppstår og forsvinner alt etter situasjonen.

Scott plasserer de ulike aktørene på en vertikal skala; han mener sjansen for å unnslippe statens lange arm øker jo lenger unna du kommer. Derfor vil de frieste stammene holde til høyest oppe i fjellet, mens mer kompromissvennlige grupperinger finner seg til rette på mellomnivåer.

En kurdisk peshmerga  i fjellene

En kurdisk peshmerga i fjellene

Scott konsentrerer seg om Sørøst-Asia der han er lommekjent, og nevner overhodet ikke kurderne. Men parallellene er slående: nok kan det ha vært en opprinnelig kjernebefolkning som har levert viktige genetiske bidrag til dem som i dag oppfatter seg selv som kurdere, men selv i nyere tid ser vi hvordan grupper og individer glir ut og inn av denne selvforståelsen, man kan være kurder i én situasjon, og tyrker eller araber i en annen.   Shabaker, yezidier og assyrere kan framstå som kurdere i én sammenheng og benekte sin kurdiskhet i en annen.

Og om en kurder forteller deg at han har vært i fjellene, betyr det ikke at han har vært på fottur. Det betyr at han har vært med i en av de mange kurdiske geriljagruppene som i skiftende allianser har bekjempet hverandre og de invaderende statene fra lavlandet helt opp til våre dager.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: