Grønne maktstrukturer

FOTO fra Aftenposten:  Solum, Stian Lysberg

FOTO fra Aftenposten: Solum, Stian Lysberg

Nå som de Grønne har rykket opp blant stortingspartiene kan vi også glede oss over større medieoppmerksomhet, både på godt og ondt. 4. februar har både Klassekampen og Aftenposten noenlunde like oppslag om «lederstrid i MDG». Slikt er naturligvis både pikant og spennende, og noen tar oppslagene som bevis på at grasrotdemokratiet i MDG står for fall.

La oss se på alternativene. MDG sentralt har liksom Grønn Ungdom og enkelte lokallag en struktur med to talspersoner, én av hvert kjønn. Andre partier har som kjent partiledere, og mange i MDG mener at vi også burde hatt en slik en. Den aktuelle kandidaten er i så fall Rasmus Hansson, som allerede oppfattes som partileder av mange i kraft av sin tilgang til media som stortingsrepresentant.

Skule partiet innføre en normal lederstruktur ville vi altså bli sittende med en middelaldrende hvit mann som leder. Med all respekt for Rasmus Hansson, så er det min menig at dette ville gi et fullstendig feilaktig inntrykk av MDGs maktpolitikk.

Maktdeling og rotasjon av verv har vært viktige prinsipper i de fleste grønne partier, ikke minst de suksessrike partiene i Sverige og Tyskland. Den grønne modellen med én talsperson av hvert kjønn sikrer både kjønnsfordeling og maktfordeling. Det er sant at de aller mest flate modellene fra den grønne bevegelsens barndom har måttet tilpasse den politiske virkeligheten, men det er, som kjent, forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haka.

I Tyskland har de ikke bare talspersoner, men de har også en regel som sikrer at disse ikke samtidig er medlemmer av riksdagen. Det er sant at media er mere opptatt av riksdagspolitikerne, det har vi jo også erfart allerede her i Norge, men partiorganisasjonens ledelse er også interessant: og det har vi jo nå også erfart her i Norge.

Tilhengere av ledermodellen har gjerne to hovedargumenter: det ene er at vi ikke må forvirre velgerne, det andre at sentralisering er mere effektivt enn flat struktur. Begge disse argumentene reiser et dypere og viktigere spørsmål: hvilket budskap er det vi vil sende til velgerne ? Skal vi berolige dem med at vi nok er veldig opptatt av miljø, men ellers er heeelt normale? Eller skal vi sende ut et budskap om at vi ønsker oss et annerledes samfunn?

En interessant parallell til MDGs interne strukturdebatt kom forøvrig opp i bystyret i Trondheim for få dager siden. Yngve Brox la, på vegne av Høyre, fram et forslag om at Trondheim skal innføre parlamentarisme i stedet for dagens formannskapsmodell. I tur og orden tok de tre største partiene ordet og lovpriste forslaget. Så kom de seks mindre partiene med sine innvendinger, som at en byregjering gir mer hemmelighold og dårligere arbeidsvilkår for de små.

I «Byavisa» for 4. februar utdyper Brox under overskriften «En seier for demokratiet» hvilke fordeler han ser med parlamentarismen, og sier blant annet: «… hvis et mindre parti er en del av flertallet bak byrådet vil de få betydelig innflytelse».

Nettopp Flertallet får stor makt. Sentralisering av makt er alltid en fordel for herskende, maktspredning er alltid viktig for de små. Og Miljøpartiet De Grønne skal nok søke makt, men vi bør avgjort ikke la oss sluke av dagens maktapparat. Derfor er det viktig at vi bevarer en alternativ struktur så lenge vi klarer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: