Bookchin og byen

Murray Bookchin 1921 - 2006

Murray Bookchin 1921 – 2006

Dette er forordet til den norske utgaven av Murray Bookchins bok Byens Begrensninger, som nå er Tilgjengelig på scribd.

Murray Bookchin var en viktig og original politisk filosof i store deler av forrige århundre. Med bakgrunn i marxistisk organisasjonsarbeid på 1930-tallet, utviklet han i 1960 og 70-åra en anarkistisk kritikk av marxismens teori og praksis. Hans skarpe polemikk mot det han så som en avlegs dyrking av en idealisert arbeiderklasse tråkket også mange anarkister på tærne.

Bookchins politiske filosofi var i denne perioden sterkt farget av den dynamiske alternativbevegelsen i USA som han observerte på nært hold. Hippiene i USA og deres åndsfrender i Europa utviklet en praksis som sto utopistisk og anarkistisk tradisjon nær, men manglet ofte en ideologisk ballast som Bookchin gjerne ville bidra til, som utenforstående sympatisør.

Men et hovedelement i hippienes alternativpraksis var å vende tilbake til naturen, å frigjøre seg fra teknologien. Der var aldri Bookchin. Han kunne nok sympatisere med de økologiske kollektivene, men mistet aldri interessen for teknologiens frigjørende muligheter og bylivets forlokkende løfter om frihet.

Da ”The Limits of the City” kom ut i 1975 var kollektivbølgen på sitt sterkeste. Jeg bodde sjøl i et jordbrukskollektiv og mente som mange andre at bylivet var grunnleggende livsfiendtlig. Bookchin gjorde det klart hvilket potensiale byen hadde, så vel som hvor nytteløst det ville være å økologisere bare landsbygda når 50% av verdens befolkning bor i byene. Dette perspektivet er naturligvis like relevant i dag. Urbaniseringa har bare skutt fart på de 40 åra siden boka første gang kom ut.

De ulike kapitlene i boka er skrevet på ulike tidspunkt gjennom nesten 30 år; det er derfor mulig gjennom nærlesning å studere Bookchins egen politiske og filosofiske utvikling. De eldste kapitlene er preget dels av en marxistisk historieforståelse og dels av en idealisering av det klassiske greske demokratiet. Som bakteppe for sin drøfting av situasjonen i dagens metropoler gir Bookchin ei framstillinga av de europeiske byenes utvikling gjennom middelalderen og inn i nyere tid som ligger nær opp til Krapotkins framstilling i ”Gjensidig Hjelp”.

Boka gir også en relevant gjennomgang av alternative tilnærminger til byplanlegging. Etter å ha kommentert de ulike perspektivene hos utopistene Fourier og Owen, gir Bookchin anerkjennende nikk til Ebenezer Howards visjonære hagebyer og til Lewis Mumfords etterlysning av en menneskelig skala i byutviklinga. Mindre sympati har Bookchin for Jane Jacobs, hvis banebrytende kritikk av byplanlegging lanserte fortausperspektivet som et supplement til grasrotperspektivet.

De mest interessante delene av boka er for meg de to siste kapitlene og forordet fra 1986, fordi han der utvider perspektivet fra hva byen har vært til hva den kan bli. Allerede for en mannsalder siden pekte Bookchin på en lang rekke virkemidler som i dag ikke bare inngår i miljøbevegelsens ønskelister, men også er å finne i regjerings-initierte prosjekter som Framtidens Byer. Han drøfter blant annet hvordan man kan trekke matproduksjon inn i byene, gjennom parsellhager, takhager og økologiske kollektiver, og han undersøker hvordan man kan begrense den bilbaserte byspredningen. Men samtidig er han klar på at slike, i og for seg prisverdige, tiltak, lett kan bli kosmetiske endringer som ikke når kjernen i de ødeleggende prosessene de skal bøte på.

Igjen og igjen understreker Bookchin sammenhengen mellom fysiske og sosiale strukturer. Han er først og fremst opptatt av de sosiale forutsetningene for et egalitært og økologisk forsvarlig bysamfunn. Individene i samfunnet må ha frihet til å utvikle sine egne talenter, og solidaritet til å støtte andres tilsvarende utvikling, og dette må reflekteres i byens fysiske struktur.

Hierarkiske samfunn og hierarkisk bystruktur er to sider av samme sak. Kjernen i Bookchins budskap er behovet for å endre de mellom-menneskelige forholdene, et arbeid som må gå hånd i hånd med praktisk tilrettelegging. Og her finner vi allerede i de eldste kapitlene formuleringer som peker fram mot hans endelige politiske ståsted, kommunalismen.

Makta må ligge på det laveste nivået og involvere flest mulig i beslutningsprosessene, mente Bookchin. Han bodde selv i en småby i Vermont der mye fortsatt avgjøres gjennom folkemøter. Bare når folk selv opplever at de kan påvirke sin egen situasjon har vi et reelt folkestyre.

Når hele det politiske establishment i våre dager hevder å kjempe for bærekraft og økologisk likevekt, er Bookchins påvisning av de kosmetiske tiltakenes utilstrekkelighet mer relevant enn noen gang.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: