Mangfoldige Mesopotamia

Mesopotamia betyr landet mellom elvene, og de aktuelle elvene er Eufrat og Tigris som pipler fram i de anatoliske fjellene og vokser seg store og mektige på sin ferd gjennom Tyrkia, Syria og Irak ned til den arabiske eller persiske gulf.

Kurdiske kvinner i Nusaybin baker brød i samme slags ovner som for tusenvis av år siden

I dette fruktbare området har noen av menneskehetens eldste sivilisasjoner vokst fram. Her lærte menneskene for 10 000 år siden å temme husdyr, å dyrke korn og andre planter og å bygge byer. Her ble de første brød bakt, de første mynter preget, de første imperier grunnlagt. Her oppsto de første skriftspråk. Her ble grunnlaget lagt for de tre monoteistiske religionene; jødedom, kristendom og islam; de bygger alle på et lager av myter som Abraham brakte med seg, og som er nedfelt i Bibelen og Koranen.

Over de brede anatoliske slettene har de store sivilisasjonene feid; assyrere, hettitter, grekere, persere, romere, arabere, tyrkere, briter og franskmenn. Alle har de lagt igjen noe av sitt eget og alle har de tatt noe til seg. Befolkningen og kulturen i Mesopotamia er derfor preget av et stort mangfold. I små fjelldaler har religiøse, genetiske og kulturelle særegenheter hatt plass til å overleve

I Hassankeyf ved øvre Tigris har det bodd folk i minst 10 000 år.

Fram til for hundre år siden har det vært flerkulturelle imperier som har hersket her Derfor har det vært plass til et mangfold av religioner, språk og kulturelle tradisjoner. Men framveksten av tyrkisk, arabisk og persisk nasjonalisme har sammen med voldsomt økende befolkning ført til et sterkt og økende press på minoritetene, være seg av etnisk eller religiøs art.

Den armenske befolkningen i Anatolia ble brutalt fordrevet til Syria og Kaukasus, kurdisk identitet er forsøkt utradert av arabere og tyrkere; de mange kristne gruppene, mange av dem eldre enn katolisismen, er i likhet med muslimske minoriteter under sterkt press. Det samme gjelder grupper med marginal tilhørighet til islam, som drusere, yezidier og alevitter.

Dette kulturhuset i kurdiske Nusaybin, på grensa mellom Tyrkia og Syria, er dekorert med symboler fra gamle kulturer.

Etter første verdenskrig ble det ottomanske imperiet erstattet av nasjonalstater, der minoritetenes eksistens blir definert bort. Mesopotamia ble fordelt på tyrkiske og arabiske herskere uten respekt for regionens tradisjonelle mosaikk. Grensene mellom Tyrkia, Syria og Irak skjærer som en kniv over gamle forbindelser og gir slektninger og venner ulike identiteter.

Kurderne, som er blant de viktigste ofrene for denne ensrettinga, har tatt lærdom av historien. De kurdiske ledere legger derfor vekt på å gi rom til mangfoldet. I det kurdiske Nord-Irak (KRG) har religiøse minoriteter som kristne og yezidier så vel som etniske minoriteter som turkmenere, armenere og arabere fått definerte rettigheter som blir respektert. Kristne fra andre deler av Irak søker derfor tilflukt, og arabiske sunni-muslimer ser på Kurdistan som tryggere enn arabisk Irak.

I de kurdisk styrte områdene av Syria, Rojava, legges det også vekt på å sikre rettigheter for minoritetene. Arabere, armenere og assyrere gis rom i de styrende organene. Ikke minst derfor er de kurdiske områdene blitt et hovedmål for de ekstreme islamistene som prøver å ta over motstandskampen mot det totalitære Assad-regimet.