Endringer i internasjonal narkotika-politikk

Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan er medlemmer av reformgruppa "The Global Commission on Drug Policy

Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan er medlemmer av den viktige reformgruppa «The Global Commission on Drug Policy

De internasjonale strategiene for bekjempelse av narkotika er basert på et knippe traktater, først og fremst den såkalte «Single Convention» fra 1961. Den pålegger medlemsstatene, de flest land i verden, å forby produksjon, omsetning og bruk av en lang rekke populære rusmidler. Det gjelder tradisjonelle naturprodukter som marihuana og hasjisj, opium og cocablader (men ikke khat); videre gjelder det raffinerte produkter som morfin, heroin og kokain; og dessuten en lang rekke syntetiske produkter som amfetaminer, ecstasy osv.

Narkotikatraktatene inngår i FN-systemet og omfatter to organisasjoner; UNODC og INCB. Den underliggende målsettinga for disse internasjonale organene har vært visjonen om en verden fri for narkotika («a drug-free world»). Utviklinga har imidlertid gått i motsatt retning. De fleste stoffene som omfattes av traktatene er langt mere utbredt på global basis idag enn for femti år siden. Den innsatsen disse organene koordinerer har også vist seg å ha en lang rekke uforutsette og uheldige bivirkninger. Det har derfor vokst fram en internasjonal opinion for å endre traktatene.

Denne opinionen kritiserer særlig dagens politikk på to sentrale områder: situasjonen for brukere som utsettes for straff og annen forfølgelse, og situasjonen i land – spesielt i Latin-Amerika – der militære kampanjer mot bønder som dyrker coca, cannabis og opium er blitt møtt med eskalerende vold fra søkkrike narkotika-karteller.

Brukerne:
Brukere av de illegale stoffene, spesielt heroin og amfetamin, har ofte en vanskelig sosial situasjon som forverres av fysisk og psykisk sjukdom. Trusselen om straff forhindrer mange fra å oppsøke hjelpeapparatet, og narkomane blir også ofte utsatt for diskriminerende behandling. På denne bakgrunnen har man mange steder modifisert forbudspolitikken gjennom såkalt «skadereduksjon». Det kan f. eks. være utdeling av sterile sprøyter, og utskriving av metadon, subutex eller heroin. Slike tiltak har møtt betydelig prinsipiell motstand fra en etablert opinion som tviholder på «nulltoleranse», men har mange steder vist seg å ha god sosialmedisinsk effekt.

Straffeforfølgelse av brukere øker deres sosiale problemer, og kan også ha større direkte skadevirkninger enn lettere stoffer som cannabis og khat. I USA, som har vært selve motoren i «krigen mot narkotika», er det nå flertall i befolkningen for å legalisere marihuana; to delstater har vedtatt full legalisering og flere er på vei.

Produsentene:
I land der man dyrker coca, cannabis eller opium, har produksjonen økt sterkt som følge av den voksende internasjonale etterspørselen. Til tross for at mesteparten av fortjenesten havner andre steder, får bøndene relativt godt betalt for disse produktene, som mange steder er forankret i lokal tradisjon. Den store profitten finansierer velbevæpnede paramilitære organisasjoner som undergraver myndighetenes kontroll og skaper store sikkerhetsproblemer.

I bl. a. Mexico, Panama og Colombia har politikere og byråkrater begynt å vurdere alternativer til forbudspolitikken, for å undergrave narkotika-kartellenes økonomiske grunnlag. I tillegg til å redusere volden kan regulert produksjon og salg gi kjærkomne bidrag til statskassene. På dette grunnlaget har en lang rekke framtredende politikere og kulturpersonligheter fra Latinamerika krevd at politikken må legges om og at FN-traktatene må revideres.

Endring av FN-traktatene
FNs byråkrater har lenge stått for en streng null-toleranse, der sprøyterom og substitusjons-behandling er blitt fordømt, liksom Nederlands system for cannabis-omsetning i såkalte coffee-shops og amerikanske delstaters systemer for legal omsetning av medisinsk marihuana.

På de internasjonale møtene i UNODC har det inntil nylig vært konsensus om nulltoleransepolitikken, og det har ikke vært vilje til å modifisere denne. En viktig endring fant sted ved at Bolivia i 2012 trakk seg fra traktatene etter forgjeves å ha forsøkt å få unntak for tradisjonell bruk av cocablader. Året etter fikk Bolivia gjenoppta sitt medlemskap, med en reservasjon for cocablader.

En enda mere direkte utfordring til forbuds-systemet kom i to runder i 2013: delstatene Colorado og Washington i USA vedtok å legalisere bruk og omsetning av cannabis, og Uruguay i Sør-Amerika vedtok kort etter det samme. De internasjonale reaksjonene på disse vedtaka har vært forsiktige, og også i UNODC kan man merke en holdningsendring.

Som svar på oppropet fra de latinamerikanske statslederne, og utviklinga i internasjonal opinion forøvrig, er det vedtatt å foreta en gjennomgang av traktatene på en internasjonal konferanse i 2016. En første runde med forberedelser til denne konferansen fant nylig sted i Wien, der UNODCs råd, CND, hadde sin årlige konferanse. Her fikk tilhengerne av ny politikk for første gang presentere sine argumenter på lik linje med tilhengerne av status quo. Uruguay og Bolivia forsvarte sine beslutninger, og en lang rekke land aksepterte at tida er inn for en kursendring.

Norge, som tradisjonelt har vært en trofast forsvarer av nulltoleransepolitikken, var blant dem som signaliserte en forsiktig åpning; Astrid Nøklebye Heiberg kritiserte overgrep i narkotikabekjempelsens navn, blant annet i Iran, og mente alle synspunkter må komme på bordet før vi velger en ny kurs.

Faglige vurderinger:
I 2010 kom Stoltenberg-rapporten der Thorvald Stoltenberg og andre framtredende norske politikere understreket at kriminalisering må erstattes med skadereduksjon som hovedprinsipp overfor rusmisbrukere. To år etter kom en enda mere radikal internasjonal rapport der Thorvald Stoltenberg sammen med framtredende politikere fra ulike verdensdeler krevde en total omlegging av internasjonal narkotikapolitikk

Kriminaliseringa av rus(mis)brukere har lenge vært kritisert på juridisk grunnlag. Nils Christie har vært en tydelig kritiker av forbudspolitikken, mange andre framtredende kriminologer har vært enige. Allerede i 1996 skreiv jusprofessor Johs Andenæs at «narkotikapolitikken har vært vårt århundres største feilinvestering i straff» og forslag om avkriminalisering av bruk og besittelse har vært lansert en rekke ganger, uten å få politisk aksept.

Bakgrunnen for denne politiske handlingslammelsen er de holdningene som er skapt i opinionen gjennom femti års systematisk demonisering av narkotika og av de som bruker de forbudte stoffene. Begrepet «legalisering av narkotika» er blitt et skjellsord, som vanligvis brukes synonymt med «fri flyt», uten noen form for refleksjon over hvordan kontrollert omsetning av dagens forbudte stoffer kunne foregå.

De ulike stoffenes skadepotensiale er et hett tema, men blant rusforskere er det betydelige enighet om at lette rusmidler som cannabis, khat og cocablader har et atskillig lavere skadepotensiale enn alkohol og tobakk. Det er derfor en utbredt faglig holdning at slike stoffer bør komme i en annen juridisk klasse enn harde stoffer som heroin, kokain og amfetamin.

Hva slags legalisering?
Det knytter seg internasjonalt stor interesse til hvordan de ulike modellene for legalisert cannabis i Washington, Colorado og Uruguay vil slå ut. Colorado har den mest åpne modellen, der reklameog profitt er tillatt, men ikke salg til mindreårige. I Uruguay derimot vil det bli solgt marihuana til lave priser, men bare til registrerte brukere og ikke mere enn 40 gram marihuana pr måned. Washington ventes å legge seg et sted mellom disse ytterpunktene, med strengere regulering enn Colorado, men mere fleksibelt enn Uruguay.

Samtidig er det også argumenter for at de harde stoffene må reguleres på en annen måte enn gjennom totalforbud, for eksempel gjennom forskriving av heroin til langtkomne misbrukere. På sikt må hele kontrollsystemet gjennomgås med sikte på å finne de mest velegnede balansepunktene mellom totalforbud og ubegrenset tilgang.

Dette spørsmålet har vært studert av ulike grupper, kanskje den grundigste gjennomgangen av ulike mulige kontrollsystemer er rapporten After the War on Drugs: Blueprint for Regulation fra britiske Transform Foundation. Der drøftes modeller med ulikt kontrollnivå, tilpasset ulike substanser og ulike land.

En mere detaljert gjennomgang av internasjonal narkotikapolitikk med vekt på utviklinga i Latin-Amerika er offentliggjort av NOREF (Norwegian Peacebuilding Resource Centre)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: