Palestina i våre hjerter

imagesEn hel verden forferdes idag over Israels angrep på Gaza-stripen. En militær stormakt valser over en innesperret befolkning. Det er all grunn til å reagere med avsky på bildene av drepte barn og på rapportene om tusenvis av sårede som bringes til sjukehus uten medisiner eller annet nødvendig utstyr.

Nå kan man likevel lure på hvorfor akkurat palestinernes lidelser, i all sin gru, skal få så stor oppmerksomhet; mens den minst like alvorlige situasjonen i Aleppo ikke får det. Det skyldes naturligvis vårt ambivalente forhold til Israel; landet vi elsker å hate.

I min barndom hadde vi et fag som het Bibelhistorie. Vi lærte om jødefolkets historie og fikk se store kart over Det Hellige Land. Jerusalem, Nazareth, Betlehem, Kapernaum: små og store byer i Palestina vekker minst like sterke assosiasjoner som Fredrikstad og Raufoss. Dette er noe av bakgrunnen for den sterke følelsesmessige identifikasjonen med Israel som vi finner i mange kristne miljøer.

I tillegg er det naturligvis slik at Israel har en vestlig kultur der det er lett for europeere å kjenne seg hjemme. Snur vi på dette kan vi betrakte Israel som en spydspiss for vestlig imperialisme. Derfor er det idag mange som ser på landet som et fremmedlegeme i Midtøsten, en ny korsfarerstat som historien før eller seinere vil viske ut. De mest standhaftige korsfarerstatene varte i nesten 200 år; Israel er bare 66.

Og det er naturligvis slik at de jødiske flyktningene som grunnla Israel handlet i desperasjon. Mange av dem kom fra nazistenes dødsleire og fra ghettoene i Europa. De MÅTTE etablere et sikkert sted for seg og sine. Det fikk ikke hjelpe om 800 000 palestinere måtte jages fra sine hjem.

Det var lett i 1948 å sympatisere med Israel; det er også lett idag å sympatisere med palestinerne som åpenbart er den svake part i konflikten, ikke bare i Gaza men også på Vestbredden. De åpent rasistiske holdningene hos mange israelere, som gjerne er født i Russland eller Amerika, er jo rystende for folk med et minimum av empati i behold.

Men det er ikke vanskelig å finne tilsvarende holdninger, med motsatt fortegn, hos palestinerne; jødehat og voldsromantikk dyrkes åpenlyst på alle nivåer. Når palestinerne og deres vestlige sympatisører jubler over rakettene Hamas skyter ut har de sunket like dypt som dem de lar sin aggresjon gå ut over.

Naturligvis er det slik at det er Israel som er den mest aggressive parten, okkupanten som holder støvelen på den okkupertes nakke. Det betyr likevel ikke at det er fruktbart eller rimelig å fornekte den israelske befolkningens menneskeverd eller å avfeie deres frykt for død og lemlestelse.

Det er forferdelig å følge med på døden og ødeleggelsene i på Gazastripen i disse dager. Den gjensidige voldens logikk holder partene sammen, men begge parter veit innerst inne at de er avhengige av hverandre. Ingen av dem kan utslette den andre, derfor er de nødt til å leve sammen. Ekstreme krefter som Hamas tjener på voldsspiralen. Jeg tviler på om den i et lengre perspektiv er i Israels interesse.

Advertisements

4 kommentarer (+add yours?)

  1. Øyvind Holmstad
    Jul 21, 2014 @ 19:42:47

    Takk for balansert artikkel! Det var vel også slik at omtrent like mange jøder flyktet fra de arabiske landene etter opprettelsen av staten Israel, som de palestinerne de fordrev. F.eks. var ca 1/3 av Bagdads befolkning jøder, i dag lever det trolig under 10 jøder i hele Irak. De kristne følger i jødenes fotspor, den siste kristne gudstjeneste ble holdt i Mosul nylig, avslutningen av en tusenårig tradisjon.

    Likheten med korsfarerne og den jødiske stat er meget treffende, og det vi kan lære er at Israel ikke har noen framtid. Mange kristne tror at Gud vil ta USAs plass og holde sin vernende hånd over Israel og det jødiske folk, men dette er nok rein ønsketenkning. USA er en nedadgående stormakt, noe John Michael Greer klart viser. Palestinerne har overtatt offerrollen fra jødene og har derfor verdens sympati. Men i et historisk og rasjonelt perspektiv er Israel en tapt sak.

    Her følger et utdrag fra Greer som viser dette:

    http://thearchdruidreport.blogspot.no/2012/11/in-twilight-of-empires.html

    «So a new state came into being, surrounded by hostile neighbors, and a great deal of the shrill self-justifying rhetoric already described came from both sides of the new frontiers. Several of the major Western powers supported the new state with significant financial and military aid; of at least equal importance, members of the religious community responsible for creating the new state, who remained back in those same Western nations, engaged in vigorous fundraising efforts to support the new state, and equally vigorous political efforts to get existing governmental support maintained or increased. The resources thus made available to the new state gave it a substantial military edge against its hostile neighbors, and its existence became enough of a fait accompli that some of its neighbors backed away from a wholly confrontational stance.

    Still, the state’s survival depended on three things. The first, and by far the most crucial, was the ongoing flow of support from the Western powers to pay for a military establishment far larger than the economic and natural resources of the territory in question would permit. The second was the continued fragmentation and relative weakness of the surrounding states. The third was the maintenance of internal peace within the state and of collective assent to a clear sense of priorities, so that it could respond with its full force to threats from outside instead of squandering its limited resources on civil strife or popular projects that contributed nothing to its survival.

    In the long run, none of these three conditions could be met indefinitely. Shifts in cultural politics and, more importantly, in the economic stability of the Western powers of the time turned the large subsidies supporting the state into a political liability that eventually lost out in the struggle for available wealth. Meanwhile, in the Middle East, the power struggles between competing statelets began to give way to a new era of centralization. Finally, the internal cohesion of the state broke down in power struggles between different factions, and too many resources had been committed to politically necessary but practically useless projects such as the support of large religious communities that did nothing but pray and study the scriptures. The arrogant certainty that the state could always overcome its enemies and that the Western powers owed it the subsidies that paid for its survival put bitter icing on an already overbaked cake, and all but guaranteed the final disaster.»

  2. Jan Bojer Vindheim
    Jul 21, 2014 @ 20:01:21

    Staten Israel i sin nåværende form kan ikke overleve på lengre sikt. Personlig er jeg overbevist om at en sekulær stat som omfatter hele det tidligere mandatområdet Palestina ville være den beste løsningen. Men det sre ikke særlig lyst ut.

  3. Øyvind Holmstad
    Jul 21, 2014 @ 21:33:59

    Genetisk skal visst jøder og palestinere være svært like hverandre. Det flyter nok mye jødisk blod i palestinernes blod fra gammelt av. Men så har vi dette at de tre monoteistiske religionene er svært ekskluderende og slik skaper sterke inn-utgruppemotsetninger. Så hvordan jøder/palestinere skulle kunne leve sammen i en stor sekulær stat er vanskelig å tenke seg.

    Så rent rasjonelt vil nok Israel forsvinne i løpet av inneværende århundre. Men resten av verdens nasjonalstater vil følge i deres kjølvann, ettersom alle de energi-, ressurs- og miljøkrisene vi har i vente slår inn for fullt.

  4. Øyvind Holmstad
    Jul 27, 2014 @ 14:56:31

    Her er illustrasjonen fra Tere Bongards bok Det biologiske mennesket, s. 234, som viser hvor genetisk nært hverandre jøder og palestinere er:

    Her er tekstutsnittene som kommenterer illustrasjonen:

    https://fbcdn-sphotos-a-a.akamaihd.net/hphotos-ak-xap1/v/t1.0-9/r90/10405247_315589265274465_1383079413761483724_n.jpg?oh=be2e42af71a632784dd0d89debafdba2&oe=544BAECB&__gda__=1414888708_a0067780ed16f33f74c7f19221390a3a

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: