Hva må vi ofre for klimaet?

earthDenne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes.

Den britisk stjerne-økonomen Nichols Stern beregnet i 2007 at de nødvendige utgiftene ved å erstatte fossil energi med fornybare energikilder, og gjennomføre andre tiltak som trenges for å begrense  temperaturstigningen i dette århundre til 2 grader  – det magiske tallet  som internasjonale klima-avtaler forholder seg til – er i størrelsesorden 1% av den årlige globale økonomien, mens det vil koste 5% av økonomien om dagens politikk fortsetter [i]. Disse tallene stiger mer jo lenger vi utsetter de nødvendige tiltaka, og Stern erklærte i fjor at han hadde undervurdert kostnadene ved ikke å gjøre noe [ii].

De som er redd for synkende levestandard burde derfor i virkeligheten være de første til å kreve at det bli gjort noe så fort som mulig.

Men frykten for å vende tilbake til steinalderen åpner en serie andre spørsmål om det norske forbruksnivået, hvordan det utvikler seg og hvordan det henger samen med det forbruket folk kan forvente seg i andre deler av verden.

Er det virkelig slik at vi trenger ubegrensede økninger i forbruksnivået for å være lykkelige ?

Er det virkelig mulig å fortsette å øke menneskehetens materielle forbruk i all evighet ?

Og ikke minst: er det en rettferdig andel av menneskehetens samlede forbruk den norske befolkningen tar ut ?

Det materielle forbruket i et land som Norge er firedoblet de siste femti år [iii], og den offisielle målsettinga er at det skal bli en ytterligere tredobling i løpet av de neste tretti år. Da vil vi legge beslag på 12 ganger så mye som av jordklodens begrensede ressurser som vi forbrukte i 1964. Det skal godt gjøres å hevde at Norges befolkning levde på steinaldernivå den gangen.

Menneskeheten forbruker idag jordklodens ressurser langt raskere enn de fornyes. Earth Overshoot Day, den dagen da årets ressurser er brukt opp, inntreffer tidligere og tidligere for hvert år, og ventes i år å finne sted i midten av august [iv]. Det er altså ikke bare hensynet til klimaet som tilsier at vi reduserer forbruksveksten, vi er rett og slett i ferd med å forbruke selve grunnlaget for vår eksistens. På hva? På billige sydenturer, på klær vi aldri bruker, på stadig nyere mobiltelefoner og datamaskiner og biler.

Svaret på spørsmålet: blır vi lykkeligere av å øke forbruket, er naturligvis nei. Den som har I-Phone 5 er ikke nødvendigvis lykkeligere enn den stakkaren som har I-Phone 4, eller for den saks skyld, lykkeligere enn den som ikke har en smart-telefon i det hele tatt. Lykken er  – når grunnleggende behov for mat, klær og hus er tilfredsstilt – avhengig av slike  forhold  som våre relasjoner til vår medmennesker. og oss selv.  Banalt som det kan høres er kjærlighet viktigere enn moteriktige klær.

Det har lenge vært arbeidet for å finne et bedre mål for menneskelig framgang enn Brutto nasjonal produkt (BNP) , en størrelse som kan fortsette å øke uansett om mange mennesker i et samfunn lever i ekstrem fattigdom og nød, og uten hensyn til naturens tålegrenser – eller til effekten på det globale klimaet.. Et av de mest vellykkede er Brutto Nasjonal Lykke (Gross National Happiness), som tar slike dimensjoner som økonomisk likhet med i regnestykket [v]. Ett eneste land i verden bruker denne målestokken istedet for brutto nasjonalprodukt som mål på sin utvikling; det er det lille himalayiske kongedømmet Bhutan.

Kampen for stadig «økonomisk vekst» forutsetter ikke bare at økt forbruk og økt kjøpekraft er ønskelig, men at det er nødvendig. For ikke å snakke om at det er mulig. Siden kontinuerlig vekst ikke gjør oss lykkeligere, men i stedet bygger på vår misunnelse overfor de som er ulykkelige nok til å eie mere enn oss, er det et nødvendig mål å stanse den økonomiske veksten. Vi må rett og slett utvikle et samfunn som respekterer naturens yteevne, et samfunn i økologisk balanse der også de fattigste får sine behov tilfredsstilt.

Svaret på spørsmålet i overskriften, Hva må vi ofre for klimaet?, blir derfor :

Vi må ofre troen på evig økonomisk vekst. 

__________________________________________

[i] http://en.wikipedia.org/wiki/Stern_Review

[ii] http://www.theguardian.com/environment/2013/jan/27/nicholas-stern-climate-change-davos

[iii] http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2001/nou-2001-6/4/3.html?id=117606

[iv] http://www.footprintnetwork.org/en/index.php/gfn/page/earth_overshoot_day/

[v] http://www.grossnationalhappiness.com/

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: