MDG, ISIL og  «krigsmotstanderne».

Det satt  langt inne, men Rasmus Hansson valgte rett.

Det satt langt inne, men Rasmus Hansson valgte rett.

Som medlem av MDG er jeg stolt over det  vedtaket om støtte til den militære innsatsen mot ISIL som partiets ledelse har tvilt seg fram til, og som jeg har bidratt til å underbygge. Det slår meg at de såkalte krigsmotstanderne, i og utenfor MDG, diskuterer en abstrakt situasjon som de ikke er personlig engasjert i. Når valget står mellom flotte prinsipper på den ene sida og et akutt behov for hjelp på den andre, kan bare de som befinner seg svært langt fra krisa spandere på seg å velge den høystemte prinsippdebatten.

Ingen har, så vidt jeg kjenner til, påstått at militær makt mot ISIL gir noen endelig eller langsiktig løsning for Irak (eller Syria). Det forhindrer ikke at bruk av militær makt er et nødvendig virkemiddel for å stanse ISILs framrykking.

Jeg har i mange år hatt et nært kjennskap til situasjonen i de kurdiske områdene av Irak, inklusive Sinjar som ble erobret av ISIL i begynnelsen av august, samt Dohuk og Arbil som åpenbart sto for tur få dager seinere. Den kurdiske regjeringa i Arbil ba, i likhet med den føderale regjeringa i Bagdad, om militær støtte og fikk den. I motsatt fall må vi forutsette at enda større deler av Kurdistan hadde vært rasert av de fanatiske jihadistene, at tusener av mennesker hadde vært drept og enda flere kvinner gjort til varer på ISILs slavemarked.

Mere formelt problematisk enn støtten til myndighetene i Irak er naturligvis støtten til de kurdiske myndighetene i Kobane i Syria. Men også i dette tilfellet er både innbyggerne i Kobane, jeg selv og alle verdens kurdere takknemlig for den internasjonale militære støtten som har gjort det mulig for byens forsvarere å holde stand mot ISIL i over to måneder. Tilmed partiet PKK og deres norske støttespillere, som Erling Folkvord fra Rødt, skryter av den allierte innsatsen for Kobane.

Noe av problemet er naturligvis manglende kunnskaper. Mange av de såkalte krigsmotstanderne klarer ikke å skjelne mellom partene i denne krigen. Enkelte later til å  tro  at ISIL er en slags frigjøringsbevegelse mot  amerikansk  imperialisme og mot sjia-dominansen i Bagdad, og overser den ideologiserte og hensynsløse råskapen som ligger bak bevegelsens framferd.

ISILs fanatikere  erklærer åpent at de vil  utslette yezidier og kristne.

ISILs fanatikere erklærer åpent at de vil utslette yezidier og kristne.

Regjeringa i Bagdad har lenge balansert mellom Washington og Teheran. Irans innflytelse har vært voksende, amerikansk innflytelse synkende. Derfor har Irak under tidligere statminister Maliki fra sjia-partiet Dawa vært en viktig støttespiller for Irans allierte – president Assad i Syria; både våpen og mannskap har passert gjennom Irak fra Teheran til Damaskus. Sunniaraberne nord og vest for Bagdad har derimot støttet Assads motstandere

Dette har vært en av de viktige skillelinjene mellom den sunni-arabiske befolkningen i nordvest og den sjia-arabiske befolkningen i sør. Maliki arbeidet systematisk for å redusere den politiske innflytelsen til såvel sunni-araberne som kurderne. Hans evne til å bruke militær makt var imidlertid større overfor sunniaraberne enn overfor kurderne som jo har sine egne, godt motiverte peshmerga-styrker. Malikis bruk av militær makt overfor sunni-araberne er en viktig medvirkende årsak til at noen sunniarabiske stammer ser på ISIL som det minste av flere onder.

Men det er en viktig forskjell mellom ISILs maktetablering i de sunniarabiske områdene der de møter en viss folkelig sympati, og deres angrep på område med kurdisk eller assyrisk befolkning der slik sympati mangler. ISILs angrep på disse områdene har karakter av folkemord, hvilket en lang rekke observatører har slått fast. Særlig har brutaliteten vært spektakulær i angrepene på assyrerne og de ikke-muslimske gruppene i den kurdiske befolkningen, som yezidier og shabaker. ISILs offisielle mål er å utrydde disse gruppene; det dreier seg med andre ord om en erklært vilje til å gjennomføre folkemord.

Blant virkemidlene i denne folkemord-politikken er massakrer på den mannlige befolkningen og tilfangetakelse av kvinnene, som i mange tilfeller auksjoneres bort som slavinner.

Yezidier på flukt fra ISILs massakrer på Sinjar.

Yezidier på flukt fra ISILs massakrer på Sinjar.

Å gi militær hjelp til dem som er truet av ISILs klare trusler om massakrer må naturligvis kombineres med omfattende humanitær bistand til de mange flyktningene fra ISILs krigføring, en bistand Norge allerede er en betydelig bidragsyter til. Men den beste hjelpen disse flyktningene kan få er muligheten til å vende tilbake til sine hjem. Det kan de først gjøre når ISILs okkupasjonsstyrker er jaget bort.

Så er det naturligvis nærliggende og lettvint for mange å legge skylda på USA for alt som går galt i Midtøsten. Men virkeligheten er atskillig mere komplisert. Befolkningen i Irak husker meget godt terror-regimet til Saddam Hussein, som med basis i den sunni-arabiske minoriteten undertrykte sjia-arabere og kurdere. Dagens sekteriske vold springer direkte ut av den situasjonen, som igjen har sin bakgrunn i britisk imperial opportunisme etter oppløsningen av det osmanske imperiet.

Tilsvarende er også staten Syria, der Bashar Assads terror-regime fortsatt herjer, en vaklende konstruksjon basert på Frankrikes imperie-drømmer. Det er verdt å merke seg at situasjonen i Syria. der vestmaktene med USA i spissen ikke grep inn, er enda verre enn situasjonen i Irak.

Så kan man spørre seg hva det langsiktige målet for internasjonal innsats i Irak og Syria skal være. Det er neppe mulig å reetablere en enhetlig irakisk stat. Kurdisk uavhengighet er nå bare et spørsmål om tid; men grensene for en framtidig kurdisk stat er ikke fastlagt. Så er spørsmålet om de ulike arabiske folkegruppene kan eller vil leve sammen.Til dette svarer ISIL et klart nei. I likhet med kurderne har ISIL sin basis i reelle etniske skillelinjer som ikke samsvarer med de statsgrensene stormaktene trakk etter første verdenskrig. Hvordan grensene i Midtøsten ser ut i framtida kan vi ikke vite.

Min spådom er at Irak og Syria ikke lar seg reetablere i den form de offisielt fortsatt har.

Advertisements

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Atle Hesmyr
    Nov 19, 2014 @ 21:02:51

    Vi kan være enige om mye og mangt, Jan, men i den saken her må jeg ta dissens — og det er ikke ut i fra noe «høystemt prinsipprytteri», fjernt fra den brutale virkeligheten i Midt-Østen. Min vurdering er snarere basert på historiske erfaringer med militær intervensjon, så vel i eldre som i nyere tid. Det romerske imperiets nedgang og fall er essensielt sett en eneste lang historie om det fruktesløse ved militær intervensjon i forhold til å oppnå sivilisatoriske målsetninger, som tvert i mot hviler på opplysning og rasjonell progresjon.

    I vår tid har de militære intervensjonene i forbindelse med «krigen mot terror» vært en katastrofe sett fra de sivilisatoriske utsiktenes ståsted, og argumentet om at tilstandene er verre i Syria — hvor det ikke har funnet sted noen vestlig intervensjon — enn for eksempel i Irak, holder ikke vann, i og med at de fundamentalistiske gruppene som sprer kaos, vold og barbari i Syria påviselig har blitt rekruttert fra fundamentalistiske motstandskjempere mot «den vestlige fienden». Den eskalerende militarismen i regionen — og også i Afghanistan og Libya — tjener kun de ytterliggående islamistene, fordi irrasjonell, væpna virksomhet er det eneste språket de forstår og kan nyttiggjøre seg av. Så lenge ISIL og liknende grupper kan presentere seg sjøl som «forsvarere av arabiske verdier», mot «ytre fiender», vil de være i stand til å rekruttere sine bevegelser ad infinitum, og den sårt tiltrengte opplysningstida i muslimsk dominerte land vil forsinkes og i verste fall spoleres for godt.

    Når det er sagt så er det soleklart at de kurdiske områdene, med sin konføderalistiske orientering, representerer den gryende opplysninga og det sivilisatoriske framskrittet som kan bringe regionen — og muligens også verden generelt sett — videre, etter to hundre år med ufattelig blodsutgytende nasjonalisme. Kurderne kan sjølsagt ikke bekjempe ISIL med høye idealer aleine, men med våpenbistand vil de med sin høye moral svært gjerne kunne slå islamistene tilbake. Det er kun dette scenariet som vil kunne bringe progresjon og fredelig sameksistens til regionen, og foruten våpenleveranser til de frihetskjempende kurderne vil Vesten kunne anvende sin energi til å etablere biblioteker og vitenskapelige institusjoner i regionen — og for øvrig gi sin støtte til arabiske ateister på alle mulige måter.

    På bakgrunn av overnevnte mener jeg at det i beste fall er historieløst av MdG å støtte vestlig militær intervensjon i Midt-Østen — og ethvert annet sted i verden, for den saks skyld — i verste fall vil det kunne innebære at det kanskje mest progressive elementet i dagens verden (de konføderalistisk orienterte kurderne) vil bli skjøvet ut over sidelinja som følge av den eskalerende militariseringa av regionen, som gjør deres program og prinsipper umulige å sette ut i live. ISIL og liknende bevegelser vil i stedet ha den eneste gangbare «valutaen» å operere med; fundamentalistisk basert voldsbruk og reaksjonære ideologier.

  2. Jan Bojer Vindheim
    Nov 20, 2014 @ 12:00:57

    Takk for en reflektert kommentar. Det er ingen selvfølge at hverken jeg eller MDG skulle havne på det standpunktet vi til slutt valgte. Vårt valg er ikke basert på noen begeistring for militær voldsanvendelse, men på et ønske om å redusere den totale voldsanvendelsen, et ønske som langt på vei har gått i oppfyllelse.

    Det grunnleggende utgangspunktet for å akseptere intervensjon er hensynet til folk på bakken. Og det er åpenbart at de amerikanske og franske flyangrepene har reddet liv og stanset ISILs offensiv både i Irak og Syria. En absolutt motstand mot utenlandsk militær bistand innebærer å fornekte eller bagatellisere dette faktum.

    Når det gjelder den utbredte teorien om at islamismen direkte eller indirekte er skapt av ”Vesten”, så er den nok i stor grad basert på overfladisk kunnskap både om islam og om Midtøsten. (Se gjerne denne kronikken av Terje Tvedt i Aftenposten http://www.aftenposten.no/kultur/–Intellektuelle-forstar-ikke-fundamentalisme-6293208.html )

    Når det er sagt er det også viktig å merke seg at jihadismen ikke har bred støtte blant sunnimuslimer. ISIL s styre blir meget raskt upopulært, og støtte til sunnimuslimer som tar avstand fra ISIL (etc.) er derfor et vesentlig element i en seriøs strategi mot ekstremistene. Og det er jo på dette punktet Malikis regjering har sviktet så grunnleggende.

    Og når det gjelder kurderne var det jo nettopp massakrene på kurdiske yezidier og trusselen mot Arbil og Dohuk som omsidre fikk USA til å gripe inn. Også i Syria har det vært kurderne som har nytt godt av intervensjonen, som har satt dem i stand til å forsvare Kobane mot alle odds.

    Når det gjelder kurdisk konføderalisme er det mye å si, men det skal jeg komme tilbake til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: