Typisk muslimsk?

ISIL gjennomfører massemord i religionens navn.

ISIL gjennomfører massemord i religionens navn.

I dag har ISIL offentliggjort en video som viser henrettelsen av den jordanske piloten Muath al-Kasaesbeh. De brente ham levende i et bur, og hevder å ha Koranens velsignelse for en slik handlemåte. Og det store flertallet av sjokkerte muslimer hevder nok en gang at dette ikke har noe med islam å gjøre.

Nok en gang starter skyttergravskrigen om hvorvidt det er noe galt med Islam i seg selv, eller om jihadistene er i utakt med den religionen de påberoper seg.

I den ene skyttergraven har vi den underlige alliansen av jihadistene og deres argeste motstandere. De som hater islam hevder at gjerne at fanatikernes brutalitet er islams sanne ansikt.

Stilt overfor dette kan det være naturlig å ville forsvare islam, gjerne med resonnementer som gjør muslimsk ekstremisme til et forståelig og mer eller mindre rettferdig svar på vestlig imperialisme. Helt uten grunnlag er slike resonnementer ikke, men vi lurer oss selv om vi tror dette er hele forklaringen. Mange muslimer kan nok ha god grunn til å hate Vesten, men de utslag hatet får er betinget av den kulturtradisjonen motstanden springer ut av.

Nå er det naturligvis sant at jihadismen ikke utelukkende, ikke en gang først og fremst, retter seg mot Vesten; den retter seg i all hovedsak mot muslimer med et annet levesett enn det jihadistene anser som det rette. Dette forhindrer ikke at jihadistenes utviser en skremmende brutalitet og viser til suraer og hadither som rettferdiggjør slik oppførsel.

Men det er også slik at jihadismen bare er toppen av et isfjell. De siste tretti år har det i mange islamske land utviklet seg en stadig strengere fortolkning av tradisjonene, ikke minst synlig i den økende tildekkingen av kvinner.

På 1980-tallet offentligjorde forfattere som V. S. Naipaul og Doris Lessing rystende skildringer av utviklinga i Pakistan og Afghanistan. Jeg var vel ikke den eneste som den gangen trodde de overdrev, at de tendensene de påviste var forbigående og marginale. Men det har bare blitt verre, med ISIL og Boko Haram som de nyeste, rystende manifestasjonene av et voksende globalt fenomen.

Gravferden til avdøde Kong Abdullah i Saudi Arabia har ført til økt søkelys på overgrepene mot menneskerettigheter i et av verdens rikeste land. Det blir da også trukket fram at kongerikets harde variant av sunni-islamsk sharia er basert på en ideologi med nære bånd til den jihadismen ISIL, Al Qaeda og Boko Haram bekjenner seg til; nemlig wahhabismen – den tolkningen av profeten Muhammeds lære som ble utformet av Muhammed al-Wahhab for tre hundre år siden.

Wahhabismen utgjør grunnlaget for Saudi-dynastiets herredømme, og Saudierne har i årtier brukt av sine nærmest ubegrensede økonomiske ressurser til å fremme wahhabismen i hele det muslimske beltet fra Marokko til Indonesia; ikke minst i Pakistan og Afghanistan. Saudierne har dermed en betydelig del av ansvaret for at jihadismen har tatt den form den har.

En annen viktig impuls utgår fra Hassan al-Banna som grunnla det muslimske brorskapet i 1928. Det er godt mulig å se på al Qaeda og andre nyere jihadist-grupper som avleggere av muslim-brorskapet, skapt av unge menn som har ansett brorskapet som altfor moderat både i teori og praksis.

Our_Moon_has_Blood_ClotsHer om dagen leste jeg boka «Our Moon has Blood Clots» av Rahul Pandita. Den skildrer hvordan de kasjmirske panditene, en hinduisk folkegruppe med tusenårige tradisjoner, ble fordrevet fra Kasjmirdalen i 1991 av aggressive muslimske folkemengder. Pandita forteller hvordan naboer og klassekamerater plutselig sto fram som morderiske fiender. Tragedien kan ses på som en følge av den nylig fullførte kampen i Afghanistan mellom mujaheddin og sovjetiske okkupanter, en kamp som jo i stor grad var finansiert av Saudi-Arabia og som ble en viktig kanal for spredning av såvel wahhabismen som dens mere radikale slektninger.

Det kan derfor være enkelt å oppfatte denne muslimske aggresjon i Kasjmir som en bieffekt av Afghanistankrigen. men så gir Pandita oss et tilbakeblikk på det pakistanske angrepet på Kasjmir i 1947, da skjeggete jihadister fra nordvest-Pakistan gjorde krav på Kasjmir som en del av subkontinentets muslimske hjemland. Inntrengerne drepte, plyndret og voldtok, og solgte hindukvinner som slaver, slik ISIL gjør med vantro kvinner idag.

Om vi tillater oss å se på pasjtunsk aggresjon i Kasjmir i 1947 som et unntak, er slik oppførsel idag blitt et varemerke for en mektig internasjonal bevegelse. Ikke bare hemningsløse stammekrigere, men velutdannet ungdom fra ledende universiteter og høyskoler verden over lar seg lokke til å kjempe for islam med de grusomste midler.

De fleste muslimer støtter ikke slike tendenser, men et voksende antall gjør det. Det blir like galt å hevde at jihadistene ikke er muslimer som å hevde at alle muslimer støtter deres framferd.

Virumi må tro og håpe at jihadistenes framgang stanser, både på slagmarken og i menneskenes sinn. Håpet ligger i den åndelige verdighet og den medmenneskelighet som også ligger i Islam, for eksempel hos den store sufi-mystiker Rumi, som skreiv:

«Feilen ligger hos den som anklager; Ånden ser intet å kritisere.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: