Fri sex og andre utopier

Otto Mühl leder kollektiv selvframstilling

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år.

Muhleisen-KanskjeDetEnnåFinnesEnMühleisen forteller hvordan AA-kommunen utviklet maktstrukturer og sosiale normer som etterhvert overskygget den friheten hun opprinnelig søkte – og fant. Enda mere spennende er det at hun setter sin personlige utvikling innenfor AA-fellesskapet sammen med en søken i sin egen familiehistorie: Til hennes forskrekkelse viser det seg at hennes fars familie var aktive nazister i Slovenia, og at faren ikke bare meldte seg frivillig til kamp for det tredje rike, men at han ved konfrontasjon fortsatt holdt fast ved rasismen og nasjonalismen fra den gang.

Opp mot historien om sin fars tyske bagasje, setter hun så historien om den hvordan østerrikske kunstneren Otto Mühl grunnla et felleskap der frigjøring fra sosial tvang sto i sentrum. I AA-kommunen skulle man overvinne sine frustrasjoner gjennom å gi dem dramatisk form. Slike selv-framstillinger, Selbst-darstellung, skulle erstatte de perverterte kunstformene i det etablerte samfunn. Bak disse teoriene lurte den omstridte psykologen Wilhelm Reich, som også her i Norge skapte skandale i mellomkrigstida. I korthet mente han at vår seksualitet undertrykkes gjennom sosialisering og tar form av et følelsesmessig panser som hindrer spontan og ekte livsenergi i å komme til uttrykk.

I AA-kommunen skulle seksualiteten frigjøres fra parforhold og andre borgerlige normer. Kledd i rammer fra den aktuelle alternativ-kulturen ble AA-fellesskapene attraktive for mange, men det utviklet seg ganske snart sosiale normer som nok var annerledes enn de gjengse i samfunnet omkring, men ikke dermed mindre undertrykkende. En ting var at privatlivet var utdefinert, en annen var at det ikke skulle være plass til individuelle valg i slike ting som klesdrakt. Og den frie seksualiteten kunne også synes mindre fri når den pr definisjon utelukket varige parforhold. Man skulle i AA-kommunen ikke sove med samme partner to netter på rad.

Og i det frie fellesskapet utviklet det seg snart hierarkier. Otto Mühl var den ubestridte lederen hvis gunst alle kjempet om, og han vokste inn i rollen som fører. Intriger og maktkamp får ikke alltid fram det beste i mennesket, og heller ikke i AA-kommunen viste folk seg bestandig fra sin beste side. Den kollektive barneoppdragelsen som sto sentralt i ideologien viste seg dessuten å gi rom for at Mühl kunne praktisere den gamle aristokratiske droit de seigneur; herskerens rett å innføre sine unge undersåtter i seksuallivets realiteter.

Etter å ha brutt ut av dette felleskapets etterhvert klamme omfavnelse bidro Wencke Mühleisen til å få sitt tidligere idol dømt for pedofili. Men hun vil på ingen måte underslå de mange gode og positive erfaringer hun satt igjen med etter sine år på Friedrichshof. Det var et viktig og riktig eksperiment, men lot seg i lengden ikke opprettholde. Kunne i lengden ikke la seg opprettholde.

Wencke Mühleisen og mange, mange andre levde ut sine drømmer gjennom eksperimenter med nye sosiale former. Selv var jeg med å starte et arbeidskollektiv i Oslo og et jordbrukskollektiv på Karlsøy i Troms. Etter at jeg forlot Karlsøy besøkte jeg også Friedrichshof, og fant der samme slags mennesker og samme slags problemer som i de hjemlige kollektivene. Det var først og fremst dimensjonen som var annerledes; fra en håndfull mennesker i et norsk utvær til hundrevis av idealister i hjertet av Europa var det et kvantesprang.

Matsalen på Friedrichshof brakte også fram minner om et annet utopisk eksperiment; på kibbutz Mishmar Haemek i Israel fant jeg i 1966 mye av den samme følelsen av idealisme. Men også kibbutzenes opprinnelig så revolusjonære felleskap er idag utvisket. Det kan synes som idealisme er en vare som raskt går ut på dato.

En annen østerriker, anarkisten Gustav Landauer, tar høyde for en slik utvikling i sin revolusjonsteori. Landauer som var med på den kortvarige München-revolusjonen i 1919, hevder at den revolusjonære tilstanden nødvendigvis er kortvarig. Tingenes normale tilstand, topi, kan en kort stund erstattes av en flytende og formløs utopi, men utopien vil unngåelig og snart erstattes av en ny topi, en ny undertrykkende orden. Det betyr ikke at den tid man har tilbrakt i utopiens verden var bortkastet, hverken for deltakerne selv eller for det samfunn de skapte et kontrapunkt til.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Ullern
    Jul 30, 2015 @ 09:49:51

    Takk for en god presentasjon av Mühleisens bok, og gode sluttkommentarer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: