Anders Lange og jeg

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Fremskrittspartiet, som idag sitter med viktig plasser i regjering og storting, vekker sterke følelser hos mange, på godt og vondt. Noen ser FrPere som Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde som de eneste som tør si sannheten om den norske innvandringspolitikken, andre ser på partiet som et råttent gufs fra menneskehetens mentale kjellerdyp. Det kan være interessant å se tilbake på partiets forhistorie, som dreier seg om en høyst spesiell mann; Anders Lange, som også krysset min vei.

For drøye femti år siden – høsten 1961 – begynte jeg på Nordstrand Høiere Skole. Den kalde krigen la sin is-kappe over politikken, og ingen hadde hørt om noe ungdomsopprør. Mine foreldre hadde en fortid som kommunister, noe som naturligvis preget mine politiske holdninger. Jeg ble med i Sosialistisk Gymnasiastlag, som opprinnelig var tilknyttet Arbeiderpartiet, men snart ble en bestanddel i det nye Sosialistisk Folkeparti, et av de første organisatoriske uttrykkene for sekstitallets framvoksnede radikalisme.

Miljøet på Nordstrand var derimot stokk konservativt; Unge Høyre var det eneste politiske ungdomslaget, men var så vel etablert at det for de mere eventyrlystne ble i kjedeligste laget. Derfor passet det godt at den svært eksentriske Anders Lange var i ferd med å bygge opp en høyre-radikal bevegelse (om en så formell betegnelse lar seg bruke) rundt sin publikasjon Hundeavisen.

Lange var en ivrig hundeholder, og bladet var startet som et organ for hundeeiere, men var på på dette tidspunkt iferd med å bli mere og mere politisk, sterkt preget av Anders Langes fargerike personlighet. Ved siden av tittelhodet sto det slike fyndord som : «Privat drift betyr overskudd, statsdrift betyr underskudd. Derfor holder vi på privatdriften». Innholdet i Hundeavisen spente fra vurderinger av de ulike hunderasers egenskaper til fordømmelse av glidelås i buksesmekker.

Over hele verden marsjerte tusener av mennesker mot atomvåpen, under den karakteristiske runen som idag kalles

Over hele verden marsjerte tusener av mennesker mot atomvåpen, under den karakteristiske runen som idag kalles «peacemerket».

Som en av de få åpne radikalerne på Nordstrand, gikk jeg med atommerket, (seinere omdøpt til «peace-merket»), ble aktiv i Kampanjen Mot Atomvåpen og kom etterhvert i kontakt med pasifismen og de ikkevoldelige variantene av moderne anarkisme. Som opprører og individualist hadde jeg en viss sans for Anders Langes anti-autoritære preferanser.

Ved siden av atombomben var apartheidsystemet i Sør-Afrika den viktigste saka blant oss unge radikalere. Motstanden mot den groteske raseskillepolitikken var på ingen måte begrenset til ytterste venstre. Det var en sak som også kunne engasjere gymnasiaster på Nordstrand med internaliserte konservative verdier. Men det var også mange respekterte skikkelser i det politiske liv som forsvarte raseskille-politikken og anså Nelson Mandela som en farlig terrorist.

Nå foregikk den offentlige debatten stort sett i siviliserte former, men ikke i Hundeavisen. Anders Lange la ikke fingrene imellom i sin åpent rasistiske agitasjon (og det har siden vist seg at han holdt Hundeavisen, seinere omdøpt til Anders Langes Avis, flytende ved hjelp av betydelige tilskudd fra den sørafrikanske ambassaden).

Anders Langes skarpe uttalelser førte til at en del unge menn ble hans disipler og fikk kallenavnet Hundeguttene. En av disse hundeguttene gikk i min klasse, flere andre gikk i parallellklassene på Nordstrand, som var de høyreekstremes viktigste støttepunkt ved siden av vestkantskoler som Frogner.

Som nevnt hadde jeg en viss sans for Andres Langes frimodighet og hans frivole og anti-autoritære sider. Hundeguttene og jeg gikk dessuten rett som det var på fylla sammen, og en høstdag i 1962 eller 1963 ble det til at jeg fulgte med en gjeng som skulle besøke sin rabiate førerskikkelse på gården i Heggedal.

Det var en selsom opplevelse: jeg ble servert hjemmelagd likør og speilegg av gummi (fra morobutikken Standard), og Anders Lange la ut om sine politiske teorier. Når det kom til atomvåpen og Sør-Afrika sa jeg imot ham, noe han åpenbart ikke likte. Han ga meg noen brutale karakteristikker med på veien, og i neste nummer av Hundeavisen hadde han en spydig notis der han skjelte meg ut som kommunistkrapyl.

Andres Lange var den gangen en marginal og lettere komisk figur. Han forsøkte uten hell å organisere sine tilhengere, inntil han ti år seinere med stor effekt brukte sin særhet til å markedsføre Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep (ALP), som ble stiftet på et folkemøte i Oslo i april 1973. Til stor overraskelse for alle, ikke minst Anders Lange selv, fikk partiet 5 % av stemmene ved stortingsvalget samme høst. Lange tålte ikke suksessen og forlot sitt jordiske hylster året etter. Dermed var bordet dekket for Carl I. Hagen, som omskapte Anders Langes Parti til Fremskrittspartiet. Og resten er historie. Om Anders Lange, tross alt, hadde en viss sjarmermende individualisme, er det vanskelig å finne noe sjarmeremnde ved hans politiske etterfølgere.

1 kommentar (+add yours?)

  1. Øyvind Holmstad
    Aug 28, 2015 @ 12:44:33

    Her er ei bok om Fremskrittspartiets religion:

    http://www.newsociety.com/Books/A/After-Progress

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: