Assad eller Daesh? Nei takk, ingen av delene

Assad EnhancedKrigen i Syria er en komplisert affære, et skiftende villniss av kryssende allianser som det er vanskelig å få oversikt over. Det som er sikkert er at store deler av landet ligger i ruiner, at over en kvart million mennesker er drept og at millioner er på flukt. Flyktningestrømmen fra Syria og nabolandene velter inn over oss i Europa med voldsom styrke.

Når situasjonen blir så vond og så vanskelig er det mange som tyr til velkjente tankemønstre. Ikke minst er det mange som tyr til den gamle floskelen om at alt er «Vesten» sin skyld. Så også Vladimir Putin, som i sin tale for FNs hovedforsamling nylig refset Vesten, men behendig unnlot å nevne at hans egen allierte, Bashar Assad, er den hovedansvarlige for de alt for mange døde og sårede, og at den russiske bistanden har vært en nødvendig forutsetning for Assad-regimets dødbringende forsvarskamp.

12063792_874098589335304_7402226396258215156_nDen eksplosive framgangen til organisasjonen Den Islamske Stat (Daesh) har skremt mange, og utløst et nølende internasjonalt engasjement, der også Norge er en deltaker. Blant paradoksene i dette engasjementet er mangelen på lokale partnere i kampen mot ekstremistene, Hverken den irakiske hæren eller den syriske hæren har vist seg i stand til å stå imot Daesh. Det er det bare de ulike kurdiske styrkene i Irak og Syria som har klart, riktignok med omfattende bistand fra internasjonale flystyrker.
Det kan derfor virke forlokkende når Putin nå framhever Assad som et motstykke til Daesh sin skremmende brutalitet, men det blir en total feilslutning. Borgerkrigen var jo i utgangspunktet et opprør mot det totalitære regimet i Damaskus. Å bruke kampen mot Daesh som påskudd for å rehabilitere Assad blir en uakseptabel løsning, et poeng som understrekes av mange syrere i eksil, for eksempel Ziad Majed.

Men det er altså noen som av ulike grunner tviholder på at Assad er en godviljens mann, som blir systematisk bakvasket av USA-vennlige media. Et av navnene som har gått igjen i norske avisspalter med alternative versjoner av begivenhetene er Elisabeth Reehorst. Hun har nå gitt ut boka «Syria -en personlig fortelling» på Kolofon forlag.

Siden jeg gjerne vil høre flest mulig sider av saka, kjøpte jeg boka, men jeg må si jeg ble dypt skuffet. Den gir en totalt unyansert versjon av syrisk politikk, som tidvis virker som kommunikeer fra regimets eget propagandaministerium. Når det er sagt, så inneholder boka også avsnitt om møtet med en fremmed kultur som er interessante og velskrevne. Reiser i et land der man ikke kan språket er en utfordring mange av oss har stått overfor, og som Reehorst skildrer på gjenkjennelig vis. Det er også gode avsnitt om dagliglivet i Syria, formidlet via en palestinsk flyktning, et tidligere medlem av Baath-partiets ungdomsbevegelse, som hele veien åpenbart er Reehorst sin hovedkilde.

Anekdotene er ofte godt gjenfortalt, det er verre med den større ramma de settes inn i. Viljen til å sette Assad-regimet i et godt lys blir til tider overveldende, som når det heter at de syriske styrkene i Libanon «ble stående i landet utover det som var meningen», og at det var en tragedie for landet at enkelte libanesiske politikere ikke ville samarbeide med Syria, eller når en kort omtale av massakren på titusener av mennesker i Hama i 1982, følges opp av et medfølende avsnitt om presidentens helseproblemer (s.120-122).

Den kurdiske minoriteten får liten sympati hos Reehorst. Hun skriver at regimet stort sett «lot dem være i fred», en påstand få kurdere vil skrive under på. Om de 300 000 kurderne uten statsborgerskap og sivile rettigheter skriver hun at det skyldtes at de «ikke var registrert», at dette seinere ble ordnet, men at opprøret i 2011 dessverre gjorde at mange «ikke fikk sine papirer». I virkeligheten ble hundretusener av kurdere fratatt sitt statsborgerskap i 1962 som ledd i en systematisk undertrykkelse. I en en rapport i 1963 omtalte guvernøren i den kurdisk-dominerte Hassaka-provinsen, Muhammed Talab Hilal, den kurdiske befolkningen som en «ondartet kreftsvulst i den arabiske nasjon». De kampene mellom kurdere og arabere som i 2004 brøt ut i Qamishlo framstilles som en direkte følge av den amerikanske invasjonen Irak, og uten noen henvisning til underliggende motsetninger mellom folkegruppene. For Reehorst – som for hennes palestinske informant – er kurderne «the bad guys».

Mangelen på balanse blir likevel for alvor tydelig når Reehorst skal skildre oppstanden i 2011 og den påfølgende borgerkrigen. Det står om tenåringene som ble torturert til døde i Daraa at «de hadde fått hard medfart i fengselet», men at presidenten «ba foreldrene om unnskyldning». (163) Det var med andre ord ingen grunn til å klage, og det ble det heller ikke når hæren og spesialstyrkene snart etter rykket inn, for deres framgangsmåte «var ikke hardere enn den måtte være» og dessuten distribuerte de matvarer og hjalp fødende kvinner. (s 167) Syrerne kunne jo dessuten glede seg over at unntakstilstanden ble opphevet, at flere politiske fanger ble løslatt, og at kurderne som var statsløse «fikk løfter om at dette skulle bli ordnet.»(168)

imagesReehorst målbærer de vanlige teoriene om at amerikanske oljeinteresser er den underliggende årsaken til borgerkrigen. På hvilken måte krigen skal ha bedret tilgangen på olje for amerikanske selskaper forblir derimot uklart. Men i forlengelsen av dette anti-amerikanske verdensbildet blir gassangrepet på Ghouta i 2013 bare signifikant fordi det kan utløse NATO-bombing. (264)

Når Reehorst, i all sin ensidighet, etterlyser en mere balansert dekning av konflikten er det utmerket, man kunne bare ønske at hun hadde tatt sin egen henstilling mere på alvor. Hennes rolle i det store spilet er naturligvis liten. Det er dessto større grunn til å tenke igjennom hvordan medias fokus på den såkalte Islamske Statens herjinger har fjernet oppmerksomheten fra de daglige tønnebombene Assad-regimet slipper over områder utenfor deres kontroll. Det er denne forskyvningen av fokus som gjør det mulig for Putin å få gehør for sitt avsindige forslag om å gi Assad legitimitet ved å gjøre ham til medspiller i kampen mot de religiøse fanatikerne. Det blir, som man i kristen tradisjon kunne si, Å drive ut Fanden med Beelzebub.

Til spørsmålet Daesh eller Assad? må svaret bli: Nei takk, ingen av delene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: