Brev fra en krigshisser

Som så mange andre kjenner jeg en dyp uvilje mot krig, og organisert vold. Jeg har studert Gandhi og andre ikkevolds-teoretikere, og marsjert mot atomvåpen og annen opprustning. Jeg har marsjert mot invasjonen i Irak, og holdt appeller mot bombingen av Serbia. Likevel blir jeg nå skjelt ut for å være en krigshisser og en ekstrem militarist. Hva har skjedd?

Misrata under angrep fra Gaddaffis styrker.

Misrata under angrep fra Gaddaffis styrker.

Svaret er at jeg har uttrykt forståelse for det norske Stortingets enstemmige beslutning om å delta i krigen i Libya. I Libya foregikk det en blodig krig lenge før den første allierte bomben falt. Det var ikke NATO-aksjonen som startet blodsutgytelsen. Jeg holder fast ved at det framsto som en riktig humanitær avgjørelse å gripe inn overfor beleiringen av Misrata og det varslede angrepet på Benghazi. At resultatet ikke er blitt det man hadde håpet er beklagelig, men situasjonen i Syria – der ingen tilsvarende aksjon ble satt i verk – er ikke åpenbart bedre.

Så har jeg også, og med større entusiasme, støttet den norske deltakelsen i krigen mot ISIL i Irak. Om jeg ikke hadde andre grunner til å støtte forsvarskampen mot ISIL ville beretningene fra Sinjar vært tilstrekkelig. Med all min respekt for ikkevold, mekling og forhandlinger, har jeg vondt for å se hvordan titusener av yezidier på Sinjar kunne ha overlevd ISILs angrep uten våpen. Uten internasjonal støtte ville dessuten Erbil, Kirkuk og andre kurdiske byer vært rasert av ISIL, slik Sinjar har blitt. På samme måte er det også slik at forsvaret av den kurdiske byen Kobane i Syria ville ha mislyktes uten støtten fra amerikanske og franske flyangrep.

flyktninger fra Sinjar

flyktninger fra Sinjar

Min holdning er preget av mange besøk i den kurdiske delen av Irak, og mitt kjennskap til hvordan kurdere har vært forfulgt, torturert, voldtatt og massakrert av regimene i Irak, Tyrkia, Syria og Iran. Jeg støtter de kurdiske styrkene som kjemper i alle disse landene, og misliker de regimene de bekjemper. Den velviljen enkelte av mine bekjente viser overfor disse regimene skuffer meg dypt.

Selverklærte ”fredsvenner” later til å tro at Midtøstens diktatorer – Qaddafi, Assad, Saddam Hussein med flere – administrerte lykkelige velferdsstater. En rask prat med noen av de overlevende fra torturkamrene kunne ha plukket bort den illusjonen ganske raskt. Det var ikke utenlandske bråkmakere som startet den arabiske våren, det var en lokal misnøye bygd opp gjennom årtier mot brutale og totalitære regimer.
massacres

Etter at Russland har økt sitt engasjement i Syria ser det ut til at ”fredsvennene” holder seg i ro. Russiske bomber er åpenbart mindre provoserende for krigsmotstanderne enn det NATO-bomber er. Og dette til tross for at Russland bomber ”bredere” (sic) enn USA, og at de russiske bombetoktene derfor har større sivile omkostninger enn de mer målrettede NATO-bombene.

For en god del år siden var jeg i Tripoli i Libya. Der fikk jeg (flere ganger) se en film som relativt troverdig «beviste» at CIA sto bak Lockerbie-bombingen. Som kjent tok Gaddafi seinere på seg ansvaret, og betalte erstatning til ofrenes slektninger. Den filmen lærte meg noe om kildekritikk, som kommer til nytte når jeg nå står overfor en flom av artikler, videoer og nettsider som «beviser» at de brede folkelige oppstandene vi kaller den arabiske våren, i virkeligheten var kyniske komplott under kontroll av USA.

Vi ønsker oss all en verden uten krig, personlig mener jeg fortsatt at Mohandas Gandhi var en av de største personlighetene i forrige århundre, men jeg kan ikke akseptere at det er mer moralsk høyverdig å preike pasifisme overfor angripere som ISIL eller Bashar Assad enn å hjelpe deres ofre å forsvare seg.

3 kommentarer (+add yours?)

  1. Arne Johan Isaksen
    Oct 02, 2015 @ 13:23:30

    Nok en gang et innlegg å bli klok på. Jeg sitter med mye av den samme, ubehagelige følelsen i min pasifistiske grunnholdning, men ser dilemnaene det stiiler oss overfor!

  2. Bjørn Garberg
    Oct 02, 2015 @ 14:50:17

    Dette var «to the point» og en god påminnelse om at pasifisme aldri bør bli absolutt.
    Bra.

  3. Andreas Gabrielsen
    Oct 02, 2015 @ 15:46:08

    Ja… hadde kurderne prøvd en ikke vold strategi mot Daesh hadde de vel blitt drept alle sammen. Det at Gandhi lyktes med sin ikke vold strategi har vel sammenheng med at Britiske Raj også etterhvert skjønte at de ikke hadde kunne holde på kolonien ved å knuse all opposisjon uten å unngå et større opprør de ikke hadde hatt sjangs til stoppe. Hvis ikke hadde de drept Gandhi eller latt ham dø i fengselet. Tror ikke det hadde hvert noen forskjell om Gandhi var ikke voldelig eller ikke. Problemet for Britiske Raj var at de nå sto ovenfor en samlet opposisjon, noe de ikke hadde hatt tidligere. Britiske Raj var et mindretallsstyre som styrte India ved å bruke splitt og hersk taktikk og derfor var de avhengig av at det ikke fantes noe annet reelt alternativ til dem.

    Opprøret mot Bashar al-Assad begynte med fredelige protester, men det ble brutalt slått ned. Etter det startet det væpna opprøret og mange fra den syriske hæren gikk over på opprørerne sin side. En av dem som organiserte fredelige demonstrasjoner, Ghiyath Matar også kalt «Little Gandhi», ble arrestert og drept av myndighetene. https://www.washingtonpost.com/world/middle-east/syrian-activist-ghiyath-matars-death-spurs-grief-debate/2011/09/14/gIQArgq8SK_story.html

    En kan kanskje spekulere i om at det at de ikke var disiplinerte nok til fortsette den ikke voldelige linjen førte til at Bashar al-Assad kunne si at hans krig var mot voldelige terrorister og derfor mistet opposisjonen muligheten til å skaffe seg sympati og støtte fra folket. Hadde de ikke tatt til våpen ville Syriske myndigheter uansett fortsatt fengslingen og torturen av alle opposisjonelle. De ville drept alle mulige ledere for en samlende opposisjon før de hadde kunnet samle noen opposisjon. Kanskje var «feilen» Britiske Raj gjorde i forsøket på holde på kolonien var at de ikke oppdaget Gandhi tidlig nok og ikke drepte ham før han ble samlende leder for motstand mot kolonimakten. Eller kanskje tiden var overmoden for en frigjøring av India uansett og hadde det ikke hvert en ikke voldelig Gandhi hadde det hvert en annen inder som hadde ledet dem til frihet, kanskje noen år senere, kanskje også etter en krig mot kolonimakten, som feks. i andre kolonier som Algerie, eller Vietnam.

    Valg av rett strategi er avhengig av motstanderen din og de menneskelige kostnadene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: