Brev fra en krigshisser

Som så mange andre kjenner jeg en dyp uvilje mot krig, og organisert vold. Jeg har studert Gandhi og andre ikkevolds-teoretikere, og marsjert mot atomvåpen og annen opprustning. Jeg har marsjert mot invasjonen i Irak, og holdt appeller mot bombingen av Serbia. Likevel blir jeg nå skjelt ut for å være en krigshisser og en ekstrem militarist. Hva har skjedd?

Misrata under angrep fra Gaddaffis styrker.

Svaret er at jeg har uttrykt forståelse for det norske Stortingets enstemmige beslutning om å delta i krigen i Libya. I Libya foregikk det en blodig krig lenge før den første allierte bomben falt. Det var ikke NATO-aksjonen som startet blodsutgytelsen. Jeg holder fast ved at det framsto som en riktig humanitær avgjørelse å gripe inn overfor beleiringen av Misrata og det varslede angrepet på Benghazi. At resultatet ikke er blitt det man hadde håpet er beklagelig, men situasjonen i Syria – der ingen tilsvarende aksjon ble satt i verk – er ikke åpenbart bedre.

Så har jeg også, og med større entusiasme, støttet den norske deltakelsen i krigen mot ISIL i Irak. Om jeg ikke hadde andre grunner til å støtte forsvarskampen mot ISIL ville beretningene fra Sinjar vært tilstrekkelig. Med all min respekt for ikkevold, mekling og forhandlinger, har jeg vondt for å se hvordan titusener av yezidier på Sinjar kunne ha overlevd ISILs angrep uten våpen. Uten internasjonal støtte ville dessuten Erbil, Kirkuk og andre kurdiske byer vært rasert av ISIL, slik Sinjar har blitt. På samme måte er det også slik at forsvaret av den kurdiske byen Kobane i Syria ville ha mislyktes uten støtten fra amerikanske og franske flyangrep.

flyktninger fra Sinjar

Min holdning er preget av mange besøk i den kurdiske delen av Irak, og mitt kjennskap til hvordan kurdere har vært forfulgt, torturert, voldtatt og massakrert av regimene i Irak, Tyrkia, Syria og Iran. Jeg støtter de kurdiske styrkene som kjemper i alle disse landene, og misliker de regimene de bekjemper. Den velviljen enkelte av mine bekjente viser overfor disse regimene skuffer meg dypt.

Selverklærte ”fredsvenner” later til å tro at Midtøstens diktatorer – Qaddafi, Assad, Saddam Hussein med flere – administrerte lykkelige velferdsstater. En rask prat med noen av de overlevende fra torturkamrene kunne ha plukket bort den illusjonen ganske raskt. Det var ikke utenlandske bråkmakere som startet den arabiske våren, det var en lokal misnøye bygd opp gjennom årtier mot brutale og totalitære regimer.

Etter at Russland har økt sitt engasjement i Syria ser det ut til at ”fredsvennene” holder seg i ro. Russiske bomber er åpenbart mindre provoserende for krigsmotstanderne enn det NATO-bomber er. Og dette til tross for at Russland bomber ”bredere” (sic) enn USA, og at de russiske bombetoktene derfor har større sivile omkostninger enn de mer målrettede NATO-bombene.

For en god del år siden var jeg i Tripoli i Libya. Der fikk jeg (flere ganger) se en film som relativt troverdig «beviste» at CIA sto bak Lockerbie-bombingen. Som kjent tok Gaddafi seinere på seg ansvaret, og betalte erstatning til ofrenes slektninger. Den filmen lærte meg noe om kildekritikk, som kommer til nytte når jeg nå står overfor en flom av artikler, videoer og nettsider som «beviser» at de brede folkelige oppstandene vi kaller den arabiske våren, i virkeligheten var kyniske komplott under kontroll av USA.

Vi ønsker oss all en verden uten krig, personlig mener jeg fortsatt at Mohandas Gandhi var en av de største personlighetene i forrige århundre, men jeg kan ikke akseptere at det er mer moralsk høyverdig å preike pasifisme overfor angripere som ISIL eller Bashar Assad enn å hjelpe deres ofre å forsvare seg.