Kurderne og Sykes-Picot

syria_sykes-picot_map_02

En hemmelig avtale mellom England og Frankrike tegnet i 1916 nye grenser i Midtøsten, på tvers av etniske og kulturelle sammenhenger. Nå blir de revidert på bakken.

Det er underlig at Mathilde Becker Aarseth i sin kronikk om Sykes-Picot-avtalens konsekvenser for dagens Midtøsten, over fire sider i Klassekampen på nyttårsaften, bare nevner kurderne én gang: Hun skriver om situasjonen i Syria at «Kurdere bygger en autonom region i det stille».

Nå kan man naturligvis diskutere hvor stille f. eks. de blodige kampene om Kobane har vært, men om Aarseths poeng er at kurderne får lite oppmerksomhet, er hennes egen kronikk et fremragende eksempel.

Siden Aarseth er Midtøsten-forsker, er det grunn til å peke på at forskningen på denne regionen i alt for liten grad har inkludert «det kurdiske spørsmål». Denne historiske mangelen har de siste år blitt oppveiet av et stort antall forskningsarbeider av høy kvalitet, både på det kurdiske folk som helhet og på ulike geografiske, sosiale og kulturelle aspekter av kurdernes situasjon. Muligens har ikke denne forskningen nådd Universitet i Oslo.

Et viktig poeng, som Aarseth forbigår i stillhet, er jo at det nettopp er kurderne som har vært mest misfornøyd med arven fra Sykes-Picot, fordi den og de påfølgende avtalene fratok dem deres kulturelle og nasjonale rettigheter. De nye statsgrensene etter første verdenskrig var grunnlaget for hundre år med brutal undertrykkelse og fornektelse av kurdernes eksistens, i den arabiske og den tyrkiske nasjonalismens navn.

Men kurderne har overlevd, og har i stigende grad gjort seg gjeldende. I dagens situasjon er det kurdiske styrker som framfor noen har satt støvler på bakken i kampen mot ISIL. Både i Irak og i Syria er det først og fremst kurdiske bakkestyrker som har drevet ekstremistene tilbake. Områdene under kurdisk styre har i begge land vært forskånet for det meste av de omfattende ødeleggelser øvrige deler av disse statene har vært utsatt for.

Den utbredte oppfatning som også Aarseth repeterer, at vi for all del ikke må tegne nye grenser i Midtøsten, av hensyn til stabiliteten i regionen, er en grov fornærmelse mot det kurdiske folk og kurdernes innsats mot ekstremismen. Alvorligere er det naturligvis at en tilbakevending til de tidligere grensene nettopp ikke vil kunne garantere noen stabilitet.

Kurderne har kjempet for nasjonale og kulturelle rettigheter i hundre år. Hverken i Syria eller Irak akter de å gi slipp på det selvstyre de har kjempet seg fram til. Inntil verdenssamfunnet tar

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: