Kurderne og det tyrkiske problem

Cizre5.CreditMatthieuDelmas.13Sept2015

Tyrkiske styrker har besøkt den kurdiske byen  Cizre    Foto:Matthieu Delmas.

Intet land rommer flere kurdere enn Tyrkia, og intet land  utgjør en større trussel mot kurdernes politiske og kulturelle kamp. Men Tyrkia har malt seg inn i et politisk hjørne, der deres muligheter for å hindre kurdisk framgang er sterkt redusert. Etter å ha skrotet fredsprosessen har Tyrkia idag  bare militære virkemidler, og heller ikke de er uten begrensninger. 

Tyrkia fører  krig mot kurdiske styrker både innen egne grenser og i nabolandene Irak og Syria. Men sin militære slagkraft til tross kan ikke Tyrkia løse sine kurdiske problemer med våpen.  Erdogan forsøker nok å finne  velvillige forhandlingspartnere blant kurdere i opposisjon til PKK, men det vil ikke fungere så lenge PKK og allierte bevegelser har massiv oppslutning.

På den annen side er det store uenigheter om veien videre på kurdisk side. Massoud Barzani, president på overtid i den irakiske delen av Kurdistan, har gjort seg avhengig av et godt forhold til Ankara, og kan derfor bare protestere lavmælt når Tyrkia legger kurdiske byer på nordsida av grensa i grus, når Tyrkia bomber påståtte PKK-stillinger i Qandil-fjellene, eller når Tyrkia utplasserer sine panserstyrker i hans maktområde. Barzani og hans KDP har imidlertid ingen støtte fra andre kurdiske partier i sin allianse med Tyrkia og blir derfor, i likhet med sin partner Erdogan, mer og mere isolert.

Om Barzani ikke protesterer mot å få tyrkiske tropper i sitt rike, er han desto tydeligere på at  kurdiske styrker fra PKK og PYD ikke er velkomne. Særlig gjelder dette i Sinjar, der nettopp PKK og PYD har spilt en viktig rolle i gjenerobringen fra Daesh. Derimot aksepterer Barzani støtte fra sin lokale konkurrent PUK, og fra sin store venn USA, som ser på PYD som de viktigste bakkestyrkene i kampen mot Daesh i Syria, akkurat som peshmergas fra både KDP og PUK er viktigst i kampen mot Daesh på irakisk side av Sykes-Picot-linja.

Men om Barzanis og Tyrkias videre strategier  er uklare, har heller ikke PKK og tilsluttede partier noen klar strategi eller noe klart mål. Etter at partileder Öcalan ble arrestert i 1999, har den daglige ledelsen ligget i Qandil-fjellene på irakisk side, under stadig bombardement fra tyrkiske fly. Under innflytelse av Öcalans ideologiske formaninger, men også drevet av nødvendighet, har det tidligere hierarkiske PKK i økende grad delegert ansvar til grasrota.

TURKEY-KURDS-UNREST

Unge revolusjonære med et PKK-flagg.    AFP / ILYAS AKENGIN

På hjemmebane i Tyrkia har PKKs desentralisering oppnådd stor suksess ved å gi bevegelsens demokratiske ansikt, partiet  HDP, betydelig spillerom. Det har også gjort det mulig for ledelsen i Qandil å fraskrive seg ansvaret for den ungdommelige bygeriljaen, Patriotisk Revolusjonær Ungdom (YDG-H), som i flere måneder har kjempet mot den tyrkiske hæren i store og små byer som Diyarbakir, Cizre og Sirnak. Imidlertid  er det få som kjøper forklaringen om at bygeriljaen er uten forbindelse med PKK. Forbindelsen tas for gitt så vel av den kurdiske sivilbefolkningen som rammes så hardt av krigen, som av tyrkiske myndigheter. Tyrkia stempler rutinemessig alle drepte, hvorav de fleste er sivile, som «PKK-terrorister».

Det er heller ikke stor tyngde i påstanden om at PKK er uten forbindelse med den gruppa  som har tatt på seg ansvaret for det store bombeangrepet 17. februar  i den tyrkiske  statens hjerte, Ankara, der 28 mennesker ble drept. Kurdistans Frigjøringsfalker (TAK), ble grunnlagt av blant andre Cemil Bayik, som idag leder PKK-universet fra  Qandil, og som dagen etter angrepet antydet at det var en spontan aksjon i rettferdig harme over Tyrkias brutale framferd i sørøst.

264057_372018_np_1

Det brenner i  Ankara etter  angrepet fra de kurdiske frihetsfalkene.  AFP

Nå er det sikkert riktig at mye av initiativet er overlatt til lokale krefter, det er likevel ikke mulig for Qandil å unndra seg sitt delansvar for utviklinga som nå skjer.  En kynisk vurdering kunne være at de unge guttene og jentene i bygeriljaen blir ofret for å vise verden den tyrkiske statens sanne og grusomme  ansikt.  Viljen til opptrapping kom  iallfall klart til syne da PKK selv tok ansvaret for et angrep på en militærbuss dagen etter eksplosjonen i Ankara.

For PYD i Syria har maktoverføring fra Qandil gjort deres selvstendighet mere troverdig, også for USA som jo fastholder sin tro på at PYD og PKK er to forskjellige skapninger.  Dermed kan de akseptere Erdogans påstand om at PKK er en terrororganisasjon, mens PYD ikke er det. PYD har gjentatte ganger forsikret Tyrkia om at deres kamp utelukkende foregår i Syria. Men et blikk på kartet viser at Rojava, den kurdiske regionen i Syria, henger nøye sammen med områder med kurdisk majoritet på tyrkisk side, et resultat av at grensa mellom landene ble tegnet på et skrivebord etter første verdenskrig.

For  president Erdogan i Tyrkia er PYDs framgang på slagmarken et voksende problem, og en viktig medvirkende årsak til hans brutalitet overfor den kurdiske regionen i Tyrkia.   Påstanden om at PYD skal ha stått bak attentatet i Ankara tror neppe tyrkerne selv på. Men en autonom kurdisk region langs hele den sørlige grensa mellom Syria og Tyrkia  trenger ikke militær makt for å inspirere kurdere i Tyrkia til å kreve sine rettigheter.  Særlig ikke når  det, alle  fasader til tross, fortsatt er en klar og sterk forbindelse mellom PYD og PKK .

PYD har vist en imponerende evne til å utnytte de spillerom borgerkrigen og krigen mot Daesh har gitt. De kurdiske områdene er derfor langt mindre ødelagt av krigen enn andre deler av Syria. PYD tok i 2012 makta i kurdiske områder i forståelse med Assad-regimet, men klarte siden å få støtte fra USA og NATO i sin kamp mot Daesh ved Kobane. Seinere har de sikret seg våpen og flystøtte fra Russland til å  kjempe mot Nusra-fronten og deres allierte nord for Aleppo, og har dermed kunnet utvide Afrin-kantonen. Målet er å forbinde Afrin med det sammenhengende området PYD nå kontrollerer vestover fra den kurdiske regionen i Irak .

PYD hevder, slik PKK også gjør, at deres  visjon av demokratisk autonomi ikke vil føre til endringer i dagens statsgrenser. Som prinsipp er dette naturligvis utmerket, men hvilken framtid Rojava vil få i Syria etter borgerkrigen er langt mindre klart.

2 kommentarer (+add yours?)

  1. Ron
    Feb 21, 2016 @ 19:12:36

    Hei Jan,

    bare et spørsmål: kan alle kurdere snakke sammen gjennom et felles språk?

  2. Jan Bojer Vindheim
    Feb 21, 2016 @ 19:28:45

    Det er ulike kurdiske dialekter: de viktigste er kurmanji og sorani som er relativt like, dialektene zaza og gurani er det verre med.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: