Gammel ruspolitikk på nye flasker?

Stadig flere innser at forbudspolitikken er et feilspor.

Stadig flere innser at forbudspolitikken er et feilspor.

FNs konferanse om ruspolitikk i 1998 vedtok å arbeide for en verden uten narkotika innen 2008. Denne målsettingen er man åpenbart ikke i nærheten av å nå. Etterspørselen etter illegale rusmidler viser ingen tegn til å svekkes. En av verdens mest lønnsomme varegrupper er i sin helhet overlatt til kriminelle bander, som kjemper om markedsandeler med alle midler. Opphavsmerking og produktkontroll glimrer ved sitt fravær. Enorme pengestrømmer unndras beskatning.

Forsøkene på å fjerne bruken av visse rusmidler er dessuten en alvorlig trussel mot personvernet. I humane land som Norge sendes politihunder inn i klasserommene for å avsløre eventuelle hasjrøykere blant elevene, i land som Iran henges narkomane offentlig – med norsk statsstøtte.

I Latin-Amerika har de landene som lider mest under forbudspolitikken, herunder Mexico, Guatemala, Colombia og Peru lenge krevd grunnleggende kursendringer. Bolivia har krevd – og fått – fritak fra kravet om å forby coca-blader. Uruguay har, i likhet med flere delstater i USA, legalisert cannabis. Canada og Jamaica er i ferd med å følge etter.

Avisene skriver at Uruguay er den første staten som tillater legal cannabis-omsetning, men historisk sett er det jo forbudet som er unormalt.  Helt fram til 1960 tallet var cannabis lovlig handelsvare i regi av kolonimakter som England og Frankrike. Avgiftene på omsetning av ganja og charas i Sør-Asia ga betydelige inntekter til det britiske imperiet, liksom inntektene fra salget av kif i Nord-Afrika fylte den franske statskassa.

De første forsøkene fra avholdsbevegelsen på å kreve forbud mot cannabis, førte til at det britiske parlamentet oppnevnte en kommisjon som skulle studere  cannabis-bruken i India. Report of the Indian Hemp Drugs Commission som kom i 1893-4 fylte åtte store bind og er uten sammenlikning den fyldigste kilden til informasjon om bruken av cannabis i det indiske subkontinentet. Og i likhet med så mange seinere ekspert-utredninger konkluderte også The Indian Hemp Drugs Commission med at den utstrakte bruken av cannabis i den indiske befolkningen hadde få skadevirkninger og at det ikke var grunnlag for å innføre forbud. Det globale forbudet mot cannabis ble da også innført mot protester fra land som India, Burma og Tunisia.

Cannabis står i en særklasse blant de forbudte stoffene fordi det er det overlegent mest brukte av dem. Selv om profitten på stoffer som heroin og kokain er større, er volumet av cannabis på verdensbasis mange ganger så stort, og cannabisstoffer er derfor selve grunnlasten i den internasjonale omsetningen av forbudte rusmidler. Dette er en av grunnene til at lovregulering av cannabis er en merkesak i debatten om narkotikapolitikken, og til at vedtakene om å regulere og skattlegge omsetningen i flere og flere stater og delstater utfordrer selve grunnlaget for de internasjonale avtalene om narkotikaforbud.

Forbuds-systemet knaker altså i sammenføyningene. Kravene om endringer har ført til at det i april 2016 skal holdes en spesialsesjon i FNs hovedforsamling om narkotikapolitikken, UNGASS 2016. USA har tidligere vært den tøffeste forkjemperen for forbudslinja, men med legal marihuana tilmed i hovedstaden Washington DC, kan landet ikke lenger svinge svepen like hardt over andre lands forsøk på liberalisering. President Obama har dessuten uttrykt støtte til reformarbeidet på rusfeltet, uten formelt å støtte legalisering av cannabis.

Rusavhengige trenger behandling og ikke straff.

Rusavhengige trenger behandling og ikke straff.

Men mye av debatten går på de tynge stoffene, eksemplifisert av de skjelvende sprøytenarkomane i bybildet. Skadereduksjon er blitt en akseptert framgangsmåte i rusomsorgen.Få vil idag bestride at også de narkomane fortjener hjelp til å føre et verdig liv. Flere land har innført behandling med ulike medikamenter, herunder kvalitetskontrollert heroin.

Medmenneskelighet får mange til å forså at rusavhengige ikke trenger fengsel eller annen straff, de trenger behandling. Dette er bakgrunnen for den politikken som føres for eksempel i Portugal, der brukere får tilbud om behandling og ikke straff. Et liknende program er nå lansert i Norge, men med den forutsetning at den som ikke vil behandles skal straffes.

Verden over kjemper store og små organisasjoner for en mer menneskeverdig ruspolitikk. I Norge har Arild Knudtsen og Foreningen for Human Narkotikapolitikk gått i bresjen, men forståelsen av at grunnleggende endringer er nødvendige er raskt økende, Rusreform er et såpass ømtålelig spørsmål at politikere flest lister seg rundt det på sokkelesten, men et nylig opprop fra FHN fikk støtte fra  mange politikere, advokater  og fagfolk.

Debatten har imidlertid en tendens til å føres fra skyttergravene. Selv om forbudstilhengerne ikke lenger har et ubestridt moralsk overtak i debatten, har de likevel overveldende institusjonell makt. Fagfolk i regjeringsapparatet som måtte ønske reform står svakt. Det er derfor interessant å lese det offisielle norske innlegget i forberedelsene til UNGASS, et innlegg som både anerkjenner behovet for endring og anbefaler økt politiinnsats samt sterkere motstand mot legalisering av cannabis.

Den norske regjering innrømmer altså behovet for endring, men går likevel inn for å videreføre hovedtrekkene i dagens politikk. Det er grunn til å frykte at UNGASS vil gjøre det samme. Selv om USA vil gå for en forsiktig reformpolitikk, har forbudslinja sterke forkjempere i land som Russland og Kina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: