Grønne framtidshåp

LM-webforsidePå et  landsmøte i de Grønne er det en sann overflod av dyktige personer, ikke bare er vi et «hovedfagsparti», som en av debattantene uttrykte det – etter å ha gjennomgått noen av sentralstyrekandidatenes merittliste – vi har også den bredden av mennesker med mangfoldige talenter som preger den grønne bevegelsen verden over. Valgene framstår derfor som en buffet der delegatene kan fråtse i kandidater med sterke kvalifikasjoner.

Så har vi da også valgt to dyktige talspersoner. Rasmus Hansson og Une Bastholm har begge vist at de er istand til å presentere MdG og MdGs politikk på en utmerket måte. De har dessuten – og ikke minst – vist at de har en god personkjemi og samarbeider godt. Det har partiet bruk for.

I det nye sentralstyret registrerte vi fra trønderbenken med glede at Harald Nissen, ett av de mange grønne talentene vi har eksportert til hovedstaden, kunne innta sin plass etter å ha feidd tre utfordrere til side. Også vår nye stjerne Ola Lund Renolen, ble valgt inn blant partiets ypperste.

Den nye ledelsen skal føre partiet inn i et valgår dere mye står på spill. Ambisjonen er å bryte sperregrensa og rykke inn på Stortinget med en stor gruppe etter stortingsvalget neste høst. Etter en heftig og vedvarende svertekampanje i alle slags media har det imidlertid buttet imot på meningsmålingene i det siste. Oppgaven for den nyvalgte ledelsen er å vende den nedgående tendensen og styrke partiet innad og utad fram mot valgkampen.

Om vi nå kan regne med at de heftigste personkonfliktene i ledelsen er overvunnet, gjenstår likevel avklaring av en rekke politiske og organisatoriske problemer. Landsstyret – som ifølge vedtektene er partiets høyeste organ mellom landsmøtene – må finne sin plass blant partiets øvrige organer, og i programbehandlingen må den rette balansen mellom ulike politiske vurderinger finne sin form.

Dette kan bli gøy.

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. Øyvind Holmstad
    Apr 14, 2016 @ 06:27:00

    Fra sitt foredrag i etologiforeningen 12. mars oppsummerer Terje Bongard 7 punkter som bør være retningsgivende for MDGs grønne framtidshåp:

    «Det er et faktum at i løpet av få år vil verden være totalt forandret enten vi vil eller ikke, og flere forhold gjør det nødvendig å ikke gi opp forsøkene på å finne løsninger:

    1. Ingen aner hva verden vil endres til. Vi vet bare dette sikkert: Matproduksjon, transport og økosystemenes gjendannelse av livsgrunnlaget er umulig å opprettholde med dagens forbruksnivå innenfor de nærmeste tiår. Verden har en viss mengde ressurser og økosystemtjenester. Kunnskapen om mengdene er blitt svært mye bedre de siste årene (www.teebweb.org). Vi kan ikke hogge alt, dyrke alt eller fiske alt uten at de store systemene bryter sammen. Vi lever for øyeblikket høyt på å ta ut mer enn det gjendannes, så vi har det bra nå, men vi lever ikke bærekraftig på noe område.

    2. Vindmøller eller solkraftverk vil ikke brukes til så-og-så mange «husstander», men inngå i globale kraftmarkeder med formål å oppnå kapitalvekst gjennom økt omsetning. Science-fictionløsninger kan kanskje finnes, kunstig fotosyntese, matkilder som kan dyrkes, men dette må skje innenfor hva som er mulig, og uten å knekke livsgrunnlaget. Alt en kunne ønske seg er dessverre ikke mulig. “Grønn vekst” er en paradoksal kortslutning.

    3. Endringene som kommer er ikke diskutert, forberedt eller planlagt gjennom demokratisk styring, det er kapitalens behov for vekst som bestemmer hvor det bærer hen. I hverdagen må vi ta det som kommer, og det vil vi fortsette å måtte svelge framover. Fra gift i maten til kapitalens jobbomstillinger og trusler mot livsgrunnlaget. Det er ingen partier å stemme på som har ideer til en politisk løsning på pyramidespilløkonomien eller hvordan vi kan bygge en demokratisk, bærekraftig, trygg framtid. Erna eller Jens betyr kosmetiske ulikheter. Rasmus eller Audun har heller ikke knekt kodene. FIVH, ZERO osv er helt på sidelinja, moraliserer eller flørter med kapitalen. Framtida blir tredd ned over ørene våre akkurat nå. På http://www.bioman.no ligger forsøkene på å si fra, se for eksempel denne kronikken http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvorfor-gjorde-du-ikke-mer-7236486.html, og intervju med meg i radioen etterpå: https://radio.nrk.no/serie/verdiboersen/mktr04002613/29-06-2013#t=1m23s

    4. Begrepet «arbeidsplasser» skyves foran. Kan leseren være så snill å stoppe opp og tenke seg om hva en arbeidsplass er i dag, og hva den bør være? Stikkord: En innsats for å skaffe det som er nødvendig for å leve trygt, godt, interessant, kulturelt spennende, kjenne at man gjør noe viktig og bygger framtida for sine kjære etterkommere? I dag er en arbeidsplass en direkte trussel mot disse ekte verdiene. Heng i stroppen, bli mer effektiv eller forsvinn, du har lite og ingenting du skal ha sagt, er hverdagen for de fleste.

    5. «Verdiskaping» ødelegger framtida. For noen år siden sa finanskomiteens daværende leder, Torgeir Micalsen (AP) på TV at “nå har vi så mange penger at vi kan leve av dem til evig tid”. En liten avisdebattrunde fulgte, uten at det hjalp noen ting (se http://www.bioman.no/content/pengefølelsen-kronikk-i-klassekampen-september-2010 ). Rattsøutvalget fulgte opp med at matproduksjon i Norge er pengemessig ulønnsomt. Mat bør importeres billig fra en overbefolket verden. Under dagens økonomi, som er frikoblet fra virkeligheten, har Rattsø rett. Norges landbruk er langt fra bærekraftig i dag, det lever høyt på olje og import av kraftfor, industrielt produsert av mais og soya og transportert over halve verden. Det må vi nødvendigvis gjøre noe med, men av helt andre grunner enn pengelønnsomhet.

    6. Historien viser at mennesket til alle tider har kjempet om restene, barn og barnebarn står foran en utrygg verden. De «snille» blir færre jo nærmere nøden kommer. Bakgrunnen for at vi blir mer farlige under press er en del av menneskets felles arv. Livet på jorda vil klare seg, og evolvere nye arter, det er mennesker som er menneskets største trussel.

    7. Det er svært få som engasjerer seg. Det har skjedd en strategiendring siden 70-tallet (Kapitel 4 i boka). Topputdannede, professorer og forskere har fokus på sine publikasjoner, og gidder ikke/tør ikke/finner på unnskyldninger for manglende engasjement. Studenter konkurrerer seg syke med å pugge pensum og få gode karakterer i kampen om jobb, og har jo ikke noe troverdig alternativ å engasjere seg for. Venstresida/miljøorganisasjonene har sviktet. Mitt siste forsøk var å invitere meg selv til De Grønne i Trondheim i høst. En høflig, positiv tone tilbake, men nå er det snart april og det er blitt stille. Jeg kan ikke tvinge noen, men uten at flere står sammen, går dette ikke bra.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: