Kurdiske knuter

newroz.jpg

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid.

Ytterligere komplisert blir det av at den kurdiske regionen i Irak domineres av to store partier, KDP og PUK, som kjempet en brutal borgerkrig mot hverandre for 20 år siden. Vondt blod råder fortsatt mellom dem, og politiske uenigheter har ført til en de facto deling av regionen i to soner med ulikt styresett.

Vi står derfor overfor hele tre små Kurdistan som bekjenner seg til ulike ideologier. Men ideologien kan framstå som ferniss over nådeløse maktkamper, der partene søker ulike allianser.

Det er logisk at president Massoud Barzani i Sør-Kurdistan har utviklet et nært forhold til president Erdogan i Tyrkia og at han deler Erdogans skepsis overfor det revolusjonære prosjektet på syrisk side. Like logisk er det at PYD byr seg fram som samarbeidspartner for både USA og Russland (og Damaskus)  i kampen mot ISIL, men ser på Tyrkia som en hovedfiende. En holdning som gjengjeldes fra tyrkisk side. PUK  styrer  på sin side fra Suleimania et område med lang  grense mot Iran, og har nytte av sine nære forbindelser til makthaverne i Teheran.

De kurdiske ministatene har altså tatt ulike strategisk valg og utviklet ulike institusjoner. Men mot en felles fiende kan kurdere slutte rekkene. Da ISIL gikk til massivt angrep på kurdiske områder i Irak i 2014 la de kurdiske partiene en kort stund sine motsetninger bort, og kjempet side om side mot ekstremistene. Geriljastyrker fra PKK og  peshmergas fra KDP og andre partier sloss på samme side, og fikk tilmed støtte fra både USA og Iran. Og under kampene i Kobani i 2014 fikk PYD støtte av peshmergas fra både KDP og PUK.

Men idyllen ble kortvarig. Straks ISILs blitzkrieg var stanset og  ekstremistene drevet på retur, ble de kurdiske partiene opptatt av å sikre sin makt overfor konkurrentene. Skarpe motsetninger kom til syne, spesielt mellom PKK og KDP. PKK spilte en viktig rolle i forsvaret av Kirkuk og av fronten ved Makhmour utenfor Erbil. Søsterorganisasjonen PYD rykket inn på Sinjar der de forsvarte yezidiene som hadde flyktet til fjells etter at ISIL angrep og KDPs styrker flyktet. Vel etablert på Sinjar gikk PYD/PKK igang med å organisere yezidiene og undervise dem i Öcalans lære. Fra sitt hovedkvarter i Qandil foreslo PKK-leder Murat Karayilan at Sinjar skulle organiseres som en «kanton»; altså som en del av det systemet PYD utvikler i Syria.

KDP reagerte sterkt på dette. Barzani anser Sinjar som en del av sitt partis naturlige maktområde, skjønt det ligger utenfor de tre provinsene som formelt utgjør den kurdiske autonome regionen. Han forlanger at PYD skal trekke seg ut og at de uavhengige yezidi-militsene som også har forsvart Sinjar skal stille seg under KDPs kommando. Imidlertid er alle disse enhetene nødvendige parter i kampen mot ISIL. Det bryter derfor ikke ut noen åpen strid mellom de kurdiske gruppene ved fronten. Bak fronten arbeider likevel partiene for å sikre egen makt og begrense rivalenes innflytelse.

Regimene i de tre små kurder-statene hevder nok å være demokratiske og å ha folkets støtte, men de forsøker alle å legge hindringer i veien for konkurrerende partier. De har  sine sikkerhetsstyrker og etterretningsorganisasjoner og tyr om nødvendig til vold og mord på politiske motstandere.

Resultatet av alt dette er at det idag eksisterer flere kurdiske ministater med ulike ideologiske og maktpolitiske agendaer. Ledernes maktkamper er kanskje den største hindring for realisering av det kurdiske nasjonale prosjektet.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: