Samer og kurdere

Samer og rein, pyntet til fest.

(Innledning til kurdisk kulturtreff i Trondheim, 4. februar 2017)

Det er 6. februar 2017 nøyaktig ett hundre år siden den første samiske nasjonal- kongressen  i Norge fant sted i Metodistkirken i Trondheim. Feiring av dette jubileet finner sted i ei hel uke under navnet Tråante, som er det samiske navnet på Trondheim by.

Det arbeidet som ble satt i gang av den samiske kongressen i 1917 har gitt frukter. Det samiske folk er fortsatt delt mellom fire stater; Norge, Sverige, Finland og Russland, men i alle disse fire landene blir samiske rettigheter anerkjent, i teori og langt på vei også i praksis. Det er opprettet egne sameting i Norge, Sverige og Finland og det arbeides med å få et slikt organ også i Russland.

Det samiske flagget kan brukes på offentlige bygninger i Norge, og så vel samisk antrekk som samisk tale er tillatt i det norske Stortinget.

Det er også hundre år siden europeiske stormakter parterte restene av det ottomanske imperiet. Det ble dannet nye stater og trukket nye grenser, og med ett var også det kurdiske folk delt mellom fire stater – Tyrkia, Syria, Irak og Iran – som hver for seg – av og til også sammen – gjorde sitt beste for å fornekte og undertrykke det kurdiske folkets nasjonale rettigheter.

Kurdiske nomader i Tyrkia melker sauene sine.

Både samer og kurdere regner seg som urfolk i de områdene de nå bebor, og har bebodd lenge før våre dagers statsgrenser var påtenkt. I likhet med andre urfolk har de hatt en tradisjonell livsstil knyttet til naturalhusholdning, en livsstil der husdyra har hatt en sentral rolle. Både mange kurdere og mange samer har beveget seg med sine flokker over store områder på jakt etter beiter.

Landegrensene har både i Skandinavia og i Midtøsten skapt vansker for denne husdyr-nomadismen. For eksempel ved at sommerbeiter og vinterbeiter ble liggende i ulike land. Statenes embetsmenn har dessuten ment at nomadisk livsstil undergraver statens autoritet, og statene har tvunget folk til å velge tilhørighet på en side av grensene.

Men om statene har ønsket å gjøre samer og kurdere til statsborgere og skattebetalere, har de likevel ikke ansett dem som likeverdige med flertallsbefolkningen. De geografiske og sosiale utkantene der minoritetene har vært i flertall har ikke vært høyt prioritert.

Det er likevel slik at de utkantområdene der minoriteter som samer eller kurdere holder til rommer store naturressurser, under så vel som over bakken. I Norge står vi nå overfor en situasjon der planlagte vindturbiner på Fosen er blitt en trussel mot sørsamisk kultur. I Tyrkia planlegger myndighetene det som heter GAP-prosjektet, et nettverk av gigantiske demninger som legger mange tusen år gamle byer som Hassankeyf under vann

I tillegg har det vært ført en aktiv politikk for å integrere minoritetene, det vil si en politikk for å frata dem deres egen kultur. Språket har vært en av de viktigste arenaene i denne kampen. I det offentlige skoleverket har samisk og kurdisk ofte vært undertrykt. Det er ingen tilfeldighet at den fengslede kurderlederen Abdullah Öcalan først lærte seg kurdisk som voksen, eller at sametingspresident Vibeke Larsen nylig holdt en viktig tale på norsk. Både i Norge og i Tyrkia har mange forsøkt å skjule sin minoritetsbakgrunn, og det stigma en slik bakgrunn har medført.

En skole i kurdisk-kontrollert Syria.

Samisk er idag offisielt språk i både Norge, Sverige og Finland; myndighetene plikter å besvare henvendelser på samisk og det undervises både i og på samisk i det offentlige skoleverket. De 50 000 samene har oppnådd en juridisk og sosial status som de 30 millioner kurderne ennå ikke har sikret seg. Rett nok er kurdisk offisielt språk i Irak, og undervisningsspråk i de kurdisk-kontrollerte delene av både Irak og Syria, men i de to landene med størst kurdisk befolkning, Tyrkia og Iran, er det langt igjen før kurdisk identitet anerkjennes. I Tyrkia kan selv bruken av ordet «kurder» være farlig. Politikere, journalister og andre som tar til orde for kurdiske rettigheter forsvinner raskt inn i Erdogans fengsler.

Det er altså store forskjeller i situasjonen for de to urfolksgruppene kurdere og samer. Men de metodene som brukes for å marginalisere slike kulturelle og etniske minoriteter er ikke så forskjellige. En vanlig metode er å angripe selve begrepet urfolk, enten ved å hevde at andre folkegrupper, som nå er forsvunnet, var tilstede før samene eller kurderne, eller ved å hevde at samer og kurdere har kommet flyttende seinere enn flertallsbefolkningen.

Det er strid om opprinnelsen til den kurdiske befolkningen, ikke minst i de østlige delene av Anatolia, som idag inngår i staten Tyrkia. Men det er rimelig godt fastslått at kurdernes forfedre var vel etablert lenge de første tyrkerne kom til Lilleasia. Offisiell tyrkisk ideologi hevder likevel at kurderne «egentlig» er tyrkere, som bare har glemt sitt tyrkiske morsmål. Beretninger om at enkelte kurdiske nomadestammer har streifet over store arealer i dagens Iran på et seinere tidspunkt, brukes som bevis på at tyrkerne «egentlig» var der før kurderne.

I Norge har vi vitnesbyrd om samisk nærvær i sentrale deler av Sør-Norge i sagatida, ikke desto mindre dukker det jevnlig opp påstander om at samer, og da særlig reindriftssamer, har vandret inn i norske områder de siste par hundre år til fortrengsel for norske bønder. Historikere både ved NTNU og ved andre universiteter har stilt seg bak slike teorier. Akademisk har de i dag liten tyngde, men i det offentlige ordskiftet – og i rettssaker om beiterettigheter – er de hyppige gjengangere. Og i internettets tidsalder inngår slike teorier i den store sekken med «alternative fakta».

Kampen om historien er altså et viktig element i kampen for så vel samiske som kurdiske rettigheter.

Et siste moment jeg skal trekke fram er de religiøse tradisjonene. Organisert religion er jo et viktig redskap i ensretting av statenes befolkninger. Det har vært brukt mye energi på misjonering overfor urbefolkninger som samer og kurdere, og det er derfor ingen overraskelse at flertallet av samer idag er protestantisk kristne eller at flertallet av kurdere idag er sunnimuslimer. Men omvendelsen til kolonimaktenes religion har ikke alltid vært helt vellykket, Både samisk kristendom og kurdisk islam har utviklet særtrekk som skiller dem fra måten den samme religionen praktiseres på i andre deler av samfunnet. Samtidig har eldre religiøse tradisjoner fortsatt å eksistere som understrømninger i begge de aktuelle folkegruppene.

Norske prester anstrengte seg for å utrydde sjamanismen og andre religiøse tradisjoner i den samiske befolkningen, men i dag ser vi at sjamanistisk tradisjon gjenopplives og at en del samer søker tilbake til det de oppfatter som sine forfedres religiøse tradisjoner. I hvor stor grad det er snakk om ekte overleveringer eller velvillige rekonstruksjoner er en annen sak.

I de kurdiske områdene er nok sunni-islam dominerende, men det er også et stort antall religiøse minoriteter som bygger på preislamske tradisjoner. Slike grupper som jesidier, alevier og kakaier har gjennom tidene utviklet seg i dialog og konflikt med den dominerende islamske kulturen. Interessant nok ser vi våre dager, når kurdisk kultur er under press fra ekstreme jihadister, at et økende antall vender seg til den zoroastriske religionen, og hevder dette er den opprinnelige religionen til deres kurdiske forfedre.

Kurdere og samer er på mange måter ytterpunkter blant de kulturene vi kaller urfolk.

Situasjonen for de to folkegruppene er svært forskjellig. Skandinavia er en fredelig del av verden, mens det i Kurdistan pågår ødeleggende kriger. Det er derfor interessant å se i hvor stor grad de likevel står overfor likeartede problemer. Ikke minst hvordan de blir møtt av de samme undertrykkende mekanismene fra de høyst ulike statsbærende kulturene de er omgitt av.

Reklame