Grønne opprørere og konformister

omu-d1186-03

Det tok ikke lang tid før det rød-grønne byrådet i Oslo la seg ut med Hausmania. Foto: Oslo Museum

(Innlegg i Klassekampen 2.mars 2017)

Det er hyggelig at Klassekampen setter av plass til en diskusjon om grønn politikk generelt og om Miljøpartiet De Grønne spesielt. Det er to sammenhengende problem-stillinger jeg gjerne vil kommentere; blokkuavhengighet og reformisme.

La oss ta blokkuavhengighet først. 

Plasseringa av politiske bevegelser og standpunkter på aksen høyre-venstre stammer fra den franske revolusjonen for mer enn to hundre år siden. Det har lenge vært klart at mange viktige politikkområder faller utenom denne aksen, ikke minst miljø- og ressurs-spørsmål. Det er ingen nyhet at de to store partiene, Høyre og AP, står for den samme strukturelle politikken, og finner sammen om de store linjene når de utfordres av sine små allierte. 

For snart femti år siden var vi i norsk politikk opptatt av å skape en allianse av partier og bevegelser som under merkelappen «populisme» kunne utfordre betongpartienes omforente modell.  Likevel kreves det fortsatt at MdG og andre partiene må velge mellom «høyresida» og «venstresida». Dette betyr i praksis at vi må samarbeide med enten Høyre eller Arbeiderpartiet, som fortsatt deler de samme grunnleggende vurderingene på sentrale politikkområder.

Det er naturlig å se på de grønne partiene som radikale utfordrere til det etablerte, med instinktiv støtte til sosial utjevningspolitikk innenlands og anti-imperialistisk solidaritet internasjonalt, men å kreve av MdG at partiet skal velge «venstresida» vil i praksis innebære at De Grønne skal gi forhåndstilsagn om støtte til Arbeiderpartiets struktur- og industripolitikk.

Så til det beslektede spørsmålet om reformisme.

Mange politiske bevegelser utvikler seg fra radikale protestposisjoner utenfor makta, til forvalterposisjoner på innsida.  Så også de grønne bevegelsene som sprang ut av de samme strømningene som lå til grunn for norsk radikal populisme. Ettersom partiene har vokst og har kommet i maktposisjoner, har standpunktene beveget seg fra det systemutfordrende til det systembevarende. Dette er en naturlig, men farlig, prosess. I verste fall blir de grønne politikerne et miljøalibi for de kreftene vi i utgangspunktet ønsket å bekjempe.

Det er naturlig at et parti ved makta tar andre roller enn et radikalt opposisjonsparti, men overgangen må ikke være for brå. I Norge er det først etter lokalvalgene i 2015 MdG har kunne innta viktige maktposisjoner, men det tok sannelig ikke mange måneder før det rødgrønne byrådet i Oslo havnet i konflikt med Hausmania, et miljø som bygger på nettopp de grunnverdiene MdG har programfestet.  

Veien for et grønt parti inn i en systembevarende rolle er spesielt sannsynlig dersom partiets arbeidsområde innskrenkes til reine miljø- og klimakrav. Det viktigste virkemidlet for å hindre ossifisering av MdG er derfor å holde fast ved den grunnleggende systemkritikken. Partiet må utvikle hele bredden i grønn politikk. Derfor er slike saker som borgerlønn, radikal ruspolitikk og generell støtte til grasrotaktivisme og radikale subkulturer avgjørende for den framtidige utviklinga også i Miljøpartiet de Grønne.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: